Guds Perfekte Religion

19/12/2007

LYS I MØRKE

Da Adam og Eva valgte uavhengigheten og selv bestemte hva som var «godt» og ondt” – falt de. Hardt. Og med dem falt håpet for menneskeheten om en fri, uhindret, ansikt til ansikt vandring med sin Skaper. Menneskehetens lille eksperiment med selvstyre brakte snart kaos og død inn i hvert aspekt av eksistens på planeten Jorda. Som Paulus senere sa, «For skapningen ble underlagt forgjengelighet …»(Rom.8:20-21). Alt falt sammen.

Gud kjempet konstant mot menneskelig ondskap. Han tok noen ganger drastiske forholdsregler for å holde menneskene borte fra å skape helvete på jord. Gud spredte menneskene over hele planeten og forvirret språket deres slik at de ikke kunne holde sammen for å fullføre sine onde planer. Levetiden ble kraftig redusert fra over nihundre til etthundreogtyve år slik at Han ikke lenger måtte holde ut så lenge med menneskene. På et tidspunkt gikk Gud til det mest radikale grepet som kan tenkes: Han utryddet nesten alle menneskene på jorden og startet på nytt - med en mann og hans familie. Enda kunne menneskenes ondskap bare så vidt holdes igjen, men aldri kurert.

Og så leser vi i 1.Mosebok noen av de sørgeligste ord i Bibelen: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.» (1.Mos.6:5-6).

Men i dette mørke finner vi noen - svært få - skinnende lys. Først Enok, som vi vet nesten ingen ting om. Men vi vet dette: «Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg.» (1.Mos.5:24).

Tre generasjoner senere kom Noa. Han «fant favør i HERRENS øyne». Han var en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige, og «han vandret med Gud.» Da Gud så at «alle menneskenes tanker var onde hele dagen», fant Han i Noa en mann som ville «gjøre alt nøyaktig som Gud befaler ham» (1.Mos.6:8-9,12,22). Noa var den eneste mann på jorden som valgte å vandre med Gud framfor å være uavhengig av Ham. Da Gud besluttet å rense jorden fra det onde og starte på nytt med en mann, så var Noa Hans valg.

Ti nye generasjoner passerte. Igjen var jorden full av fordervelse, opprør og avgudsdyrkelse. For andre gang besluttet Gud å starte på nytt med én mann. Han holdt sitt tidligere løfte om ikke å sende enda en vannflom. I stedet valgte Gud Abraham til å produsere en ny nasjon av mennesker som skulle være overgitt til Ham og Hans veier. De skulle eksistere side om side med de hedenske nasjonene, men de skulle ikke bli lik dem. Innflytelsen skulle skje i andre retningen – alle jordens nasjoner skulle bli velsignet gjennom dem. Som Noa, skulle Abraham være en restart for menneskeheten. Og lik Enok, vandret han med Gud.

Tre menn, Enok, Noa og Abraham. Det var alt Gud hadde å arbeide med gjennom tretten hele generasjoner. Det er ikke til å undres over at disse «lysestakene i mørket» er blitt sett på som troshelter helt fram til i dag (Heb.11:5-9).

Og legg merke til dette; ikke en av disse tre var «religiøse» slik vi definerer begrepet. De hadde ingen hellige plasser; de simpelthen vandret med Gud. Når de møtte Han på noen spesielle måter, kunne de stoppe opp og bygge et alter for å ofre til Ham. Men så dro de videre. De hadde ikke noe «fast oppmøte» eller «gjenbesøk» til alteret. De hadde heller ingen religiøse kalendere eller spesielle hellige dager så langt vi kjenner til. De levde hver dag ett liv i tilbedelse og lydighet. Og de hadde ingen prester eller hellige menn som stod mellom dem og Gud.

Det eneste unntaket er Abrahams korte møte med den mystiske Melkisedik, konge av Salem og prest for Den Høyeste Gud, som velsignet ham og gav ham brød og vin. Men det var kun ett eneste uventet møte mellom dem. Det finnes ingen fortelling om at Abraham, «Guds venn», noen gang brukte en prest’s tjenester i sitt lange liv.

I det hele tatt; disse tre skinnende lysene hadde et Gudsforhold helt utenfor den religiøse normen, med sine hellige steder, hellige dager og hellige mennesker. De gjorde sitt beste for å leve et «Edens hage»-liv i en tragisk fallen verden.

DEN PERFEKTE RELIGIONEN

Men Gud hadde en plan. Tre menn var ikke nok til å tilfredsstille Hans intensjon for skapningen. Det er grunnen til at Han fortalte sin venn Abraham, «Se opp på himmelen og tell stjernene hvis du kan. Det er så mange etterfølgere du vil få!» Og så la Han til:

«Du skal vite for visst at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres. De skal trelle for folket der, og de vil bli undertrykt og plaget i fire hundre år. Men jeg vil også dømme de som de skal trelle for, og deretter skal de dra ut med mye gods….. I det fjerde slektledd skal de komme tilbake hit.” (1.Mos.15:13-14,16)

Og det er akkurat slik det ble. Etter fire hundre år hadde Abrahams etterfølgere vokst til en stor nasjon. Gjennom Moses og Aron befridde Gud dem fra undertrykkelse. Han ledet dem gjennom et stormfullt hav og gjennom en brennende ørken til det lovede land.

Underveis fikk Han dem til å stoppe ved et fjell for at Han skulle gjøre noe meget overraskende; Gud gav dem en religion.

Inntil da hadde Gud holdt seg utenom religionsforetaket, mens de fleste mennesker hadde vært hengitt til å tilbe sine avgudsbilder av Ham, i det de bøyde seg ned i sine «hellige» bygninger på sine «hellige» dager med «hellige» menn som ledet dem i godkjente ritualer. Gud hadde betraktet dem i stillhet, men det virket som Han kun var fornøyd med noen få enkle mennesker som var modige og ydmyke nok til å være Hans venner. Hadde alt blitt forandret? Ikke egentlig. For Sitt eget formål valgte Gud nå å arbeide innenfor rammen av den falne menneskeheten ved å gi dem den perfekte religion og dermed utfordret folk til å nærme seg Han på denne måten. Han tok den spesielle «plass-tid-menneske»- religionen til et radikalt høyere nivå.

Hellig sted: I løpet av Israelittenes vandring i ørkenen beordret Gud dem til å lage et spesielt hellig telt. Senere, etter at nasjonen hadde etablert seg i det lovede land, valgte Gud en by, Jerusalem, for en mer permanent struktur.

Den grunnleggende planen var den samme både for teltet og tempelet. Begge var rektangulære strukturer som var delt med et forheng til to rom. Det største rommet ble passende nok kalt: Det Hellige Stedet. Inni der var det tre ting som var avsatt til Guds bruk; en lysestake med sju armer, et bord for daglige ofringer av et spesielt brød og et alter for å brenne røkelse til Gud. Bak dette forhenget var det en enda mer hellig avdeling; Det Mest Hellige Stedet. Der fantes det kun en ting; en gullforgylt kiste. Denne symboliserte Guds nærvær og Hans avtale, eller «pakt», med Israelittene.

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av tabernaklet - og senere, tempelet - i «Guds perfekte religion». Strukturen var det eneste godkjente stedet hvor Israelittene kunne ofre til Gud. Dette var det eneste godkjente og viktigste stedet for trofaste Israelitter å være gjennom de tre spesielle festival ukene fordi det representerte det fysiske stedet for nærværet av en ubegrenset Gud blant sitt folk.

Hellige tider: Guds kalender satte til side spesielle dager, uker og år, og hver eneste av dem var rik på innhold. Hver måned, når nattehimmelen annonserte at månen startet på en ny syklus igjen, holdt de en «nymåne-festival». Spesielle ofringer, inkludert et syndoffer, markerte dette. Hver uke ble avsluttet med en annen ny hellig dag; Sabbaten. Det hadde vært på den syvende dagen at Gud hvilte fra sitt arbeid med skapelsen; det var også på den syvende dagen at Israelittene skulle hvile fra deres arbeide. Tjenere, slaver, ja, til og med okser og esler skulle også nyte en pause fra arbeidet.

Og så var det tre spesielle uker hvert år; Påsken (Passover), som ble feiret hver vår til minne om Guds frigivelse av israelittenes slaveri i Egypt. Den kulminerte med at hver husstand holdt en fest, som ble markert med et grillet lam som minte Israelittene om det meget spesielle offeret, som bokstavelig talt hadde reddet livene deres da de ble befridd fra slaveriet. Ettersom våren gikk over til sommer, begynte «Ukenes fest». Den markerte tiden da Gud gav sin religion til israelittene og feiringen av førstegrøden. I løpet av høsten samme år kom den spesielle forsoningsdagen i sentrum for temaene som fokuserte på - anger og offer. Deretter fulgte den ukes-lange Løvhyttefesten, hvor israelittene skulle slå leir i midlertidige hytter for å minnes de førti årene da Gud hadde vist omsorg for forfedrenes behov i ørkenen.

Tilslutt var det hele år som var tilregnet som spesielt hellige. Hvert syvende år var i seg selv et sabbatsår. Da skulle israelittene tillate at deres åkre og vingårder skulle hvile fra deres arbeid og kun spise det landet produserte på egen hånd. Og hvert femtiende år var erklært å være et jubelår. Da skulle all gjeld ettergis, all eiendom gis tilbake til de tidligere eierne og alle slaver skulle settes fri.

Det er mye mer vi kunne si om de spesielle tidene som var avsatt i Guds religion, men det skulle i det minste være åpenbart at israelittene hadde hatt kontinuerlig mulighet til å tenke over de dypere tingene med Gud, og til å takke Ham for Hans godhet imot dem.

Hellige mennesker: Israel var ment å være en hellig nasjon. Men innenfor Israel var det en spesiell hellig slekt som var etterkommere etter Abrahams oldebarn, Levi. Gud valgte levittene som representanter for Hans tjeneste for hele nasjonen. Gjennom tabernakelets tid hadde levittene, og kun levittene, lov til å røre eller flytte teltet og dets innredning. Hvis noen annen så mye som nærmet seg de hellige tingene, skulle de bli drept. Etter at tempelet var bygd fikk levittene ansvar for tempeltjenesten. Noen forberedte det hellige brødet; mens andre ledet spesielle sanger og lovsanger. Uansett, gudstjenesten var deres liv.

Innen levittgruppen var det enda en utskilt gruppe; etterkommerne av Aron, bror til Moses. Det var kun dem som kunne tjene som prester, og det var deres jobb å utføre alle ofringer og ritualer til Gud på vegne av hele nasjonen.

Og tilslutt, innenfor denne prestefamilien fantes ypperstepresten - den helligste mannen av alle. Han var det eneste menneske som hadde tillatelse til å gå innenfor forhenget til det Aller Helligste Stedet, og dit gikk han kun en gang i året – på Forsoningsdagen. Vaiende med et rykende røkelseskar, sprinklet presten blod på fronten av den gullforgylte kista; «Paktens Ark». Gjennom denne handlingen sikret han tilgivelse, først for sin egen synd og deretter for hele nasjonens synd.

Vi kunne fortsette i timevis med å beskrive innviklede ting og skjønnhet i «Guds perfekte religion». Ingenting var uten mening, fra innredningen i tempelet til duskene på prestens kappe. Gud hadde sannelig tatt religion – med sine hellige steder, tider og mennesker – til et enestående høyt nivå. Gjennom hundreårene siden syndefallet hadde svært få mennesker vandret sammen med Han. Men Gud hadde funnet en måte å åpenbare for menneskene Sin karakter og tanker gjennom Sin religion.

Gjorde den noen forskjell? Brydde menneskene seg i det hele tatt?

EN HARD LEKSE

Hva gjorde jødene med denne Gudgitte religionen? Hva var deres erfaring og vitnesbyrd? Dette er en viktig test, ikke bare for jødene, men også for oss. Hvis folk blir gitt en perfekt religion - kan de da lykkes i å nærme seg Gud gjennom den? Guds religion varte omkring ettusentrehundre år - mellom Moses og Jesus.

Gjennom hele denne perioden finner vi kun noen svært få som gikk utenfor normen i sine omgivelser og sine egne begrensninger, og kom nær Gud gjennom tro; Pinhas, Samuel, David, Elia, Elisa, samt en håndfull konger og profeter som levde i tro, og som fremdeles rører ved oss i dag (Heb.11). Alle sammen gjorde sitt beste i å adlyde Guds lover og følge budene i Hans religion.

Men var det virkelig religionen som dro dem nært til Gud? Selv om David elsket loven, lærte han mer om Guds trofasthet på de ensomme dalsidene ved Betlehem enn han noen gang hadde gjort ved å delta på sabbatstjenesten (1.Sam.17:34-37). Presten Pinhas gjorde soning for flere synder med ett spyd enn han noen gang hadde gjort med et brennoffer (4.Mos.25:1-13). Og Elias kraftigste ofring ble utført på et fjell i Samaria, ikke i et tempel i Jerusalem (1.Kong.18:30-39). Kun noen få fant Gud gjennom Hans religion i løpet av disse årene. Sannheten er at den største majoriteten mislyktes katastrofalt.

Hva med Guds hellige sted? Salomo bygde et flott ett; tempelet i Jerusalem. Men til tross for sin skjønnhet og store betydning for deres tro, har de fleste israelitter ignorert det, eller enda verre.

Med skrikende ulydighet til Guds bud om at ofringer kun skulle skje ved tempelet, fortsatte likevel de fleste å ofre på sine egne steder. Frasen, «De høye steder», var ikke fjernet; menneskene fortsatte å ofre og brenne røkelse der, noe som man kan lese om i fortellingene om de fem forskjellige kongene av Juda. Og disse var av de gode kongene! Noen ganger ble tilbedelsen av de hedenske guder blandet med tilbedelsen av Jahve på disse «høye stedene». Tempelet ble gjentatte ganger tømt for gull og bronse for å betale gjeld til utenlandske konger eller stjålet av invaderende hærer. Tilslutt var tempelet så forfalt som et forlatt varehus eller en nedlagt fabrikk. En av de siste kongene av Juda, Manasse, reiste flere altere for fremmede guder inne i selve tempelet, og ofret til og med sin egen sønn til en av dem. Ikke rart at Gud tillot babylonerne å brenne tempelet ned til grunnen.

Hva med Guds hellige dager og uker og år? Israelittene begynte å bryte sabbaten like etter at Gud hadde erklært den hellig (4.Mos.5:32-36) og de glemte å feire påsken – med all dens rike mening – fra det øyeblikk de gikk inn i det hellige landet. Den ble ikke feiret igjen før i Josia sin regjeringstid. Han var den tjuende av Judas tjuefire konger. Og hva med jubelåret? Så vidt vi vet har Israelitten aldri feiret den. I løpet av 1300 år hadde de 26 anledninger, men overså dem alle.

Og hva med Guds hellige mennesker, prestene og levittene? De skulle være en spesiell stamme innenfor Israel – og fra en spesiell familie innenfor denne stammen – som var valgt til å representere hele nasjonen overfor Gud. Men da kongedømmet ble splittet tidlig i Israels historie, forandret Jeroboam, den første kongen i nord-riket, alt sammen. Han ønsket å gi tempelet i Jerusalem, som var lokalisert i sør-riket, konkurranse i håp om at folket hans skulle slutte med å reise sørover for å feire fester og helligdager. Så lagde Jeroboam to gullkalver og plasserte dem i to av byene i nord-riket. Deretter bygde han hellige altere på høye steder og utnevnte prester fra alle slags mennesker – uansett om de var levitter eller ikke (1.Kong.12:31). Dette falske presteskapet og deres kopierte ritualer var motbydelig for Gud (1.Kong.13).

I kongedømmet Juda fungerte levittene fremdeles som de «spesielle menneskene» som Gud hadde befalt. Men den åndelige tilstanden hos disse menneskene var knapt bedre enn hos kopiene i nord-riket. Som Gud selv har sagt, «Prestene sa ikke: «Hvor er Herren?» Og de som syslet med loven, kjente meg ikke. Hyrdene falt fra meg. Profetene spådde ved Ba’al og fulgte dem som ikke kan hjelpe» (Jer.2:8). Disse prestene hadde kanskje de riktige genene, men ikke de riktige hjertene.

Igjen irettesatte Gud dem: «Forferdelige og grufulle ting skjer i landet. Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?» (Jer.5:30-31). Og igjen: «For alle sammen, både små og store, søker urettferdig vinning. Både profet og prest farer med svik. De leger mitt folks skade på lettvint vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.» (Jer.6:13-14).

Israels religiøse fiasko ble en ødeleggende katastrofe - som i den åndelige verden overgår skadene fra hvilken som helst katastrofe i den fysiske verden.

Til tross for et vakkert og dypt meningsfylt system med hellige tider, steder og mennesker, mislyktes Israel som nasjon totalt å komme nær Gud i tro. Ville du ha gjort det bedre? Ville jeg?

Guds religion feilet ikke; det var den falne menneskeheten som feilet og har dermed for alltid bevist at en religion med hellige «steder-tider-mennesker» aldri vil lykkes. Når Guds perfekte religion ikke var nok, hva får oss til å tro at noen annen religion kan være det?

Og hvorfor brød Han seg om å lage Sin religion i det hele tatt? Det er i det minste tro grunner til det.

1. Guds første hensikt var å lære menneskene ei lekse. Siden Edens hage hadde menneskene ønsket å tro at de var i stand til å velge mellom godt og ondt. De ønsket å tro om seg selv at de var dyktige, smarte og moralske. Gud visste noe annet. For å hjelpe menneskene til å komme til det punktet bestemte Han seg for å gi oss en objektiv standard som vi kunne dømme oss selv etter.

Som Paulus sa det, «Jeg ville ikke ha visst hva synd var uten gjennom loven….. Den brukte det gode til å føre meg i døden, og slik skulle det bli klart hvordan synden virkelig er. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.» (Rom.7:7,13). Gud ønsket at ærlige mennesker skulle innrømme for seg selv at de aldri kunne bli «gode» av seg selv. Han ønsket å få dem til å forstå at de kunne aldri bli i stand til å nærme seg Ham gjennom å holde regler og ritualer. Han ønsket å gjøre dem desperate etter å nå Ham på en annen måte.

2. Guds andre hensikt var å lære opp menneskene, men på en mer positiv måte; Han hadde plassert et «budskap» i Sin religion. Detaljene omkring spesielle tider, spesielle steder og spesielle mennesker var et forvarsel om noe Høyere, Sannere og mer Virkelig. Hans «perfekte religion» var bare en skygge av noe virkelig som skulle komme. Oppfyllelsen av så mye, fra påskelammet til sabbatshvilen, var rett om hjørnet. Løftet om en ny pakt strålte som et fyrtårn som lyste opp veien mot en bedre fremtid.

EN NY START

Israel lå i ruiner. I løpet av kort tid hadde tempelet – det som var igjen av det – blitt brent ned av invaderende babyloniere. Ofringer, helligdager og fester kom til en hylende stopp. Prestene og profetene hadde måttet marsjere bort under bevoktning for å etablere seg i et fremmed land – hvis de i det hele tatt hadde overlevd invasjonen.

Akkurat i dette øyeblikket, akkurat da det så ut for at Guds religion hadde nådd bunnivået, kom Gud med et løfte. Et kort øyeblikk var det som om en frisk, velduftende bris kom fra Eden, som rusket menneskenes hår og minte dem om hva de hadde tapt – og hva de kunne vinne tilbake:

«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu.» (Jer.31:31-34)

Gud var villig til å gjøre en ny start. Mens Israelittene oppholdt seg i utlendighet i 70 år, fikk landet anledning til å ta opp igjen sabbatshvilen som de hadde glemt gjennom mange hundre år. Tilslutt tillot Gud dem å returnere, bygge opp igjen tempelet og starte opp igjen med sine religiøse aktiviteter. Men Gud ventet tålmodig inntil det rette øyeblikk for å gjøre Sin lovede nye pakt med menneskeheten. Denne gangen ville Han ikke overlate jobben til en mellommann. Han ville ikke bruke hverken en profet eller en prest – eller en engel.

Denne gangen ville Gud Personlig dukke opp og gjøre jobben selv.

jesuslifetogether.com
Norsk Languages icon
 Share icon