Det Tapte Paradis: Livet uten Gud

19/12/2007

FORESTILL DEG DETTE: INGEN RELIGION

Forestill deg at du virkelig vandrer med Gud........

Det er kveld i din hage. Varmen fra ettermiddagen henger igjen over enga foran deg og bak deg kjennes en velduftende bris mens mørket kommer sigende. Sola ligger lavt på himmelen og forgyller landskapet omkring deg. Snart blir det malt et mesterverk over liene i vest. Sansene dine tar nyter skjønnheten. Men det er ikke dette som er grunnen til den gledesfylte forventningen som du har. Det er en annen grunn til det. Han kommer. Snart!

Personen som skapte deg har lovet å møte deg her. Han kommer vanligvis om kvelden fordi Han vet at dette er din favoritt tid for en spasertur. Mens dere vandrer sammen viser Han deg mange ting; dype daler, fjell, hav, enger og alle skapningene som kaller dette landskapet sitt hjem. Hvert øyeblikk med din Venn er fylt med nye oppdagelser og under. Men det største under av alle ting er - Ham. Han er dypere enn noen dal, større enn noe fjell, mektigere enn noe hav, mykere enn noen eng, men likevel villere enn noen av Hans skapninger. Han er ditt lys og du tilhører Ham. Du kaller Ham Far og Han kaller deg Sitt barn.

Han er ikke lik deg, men du er litt lik Ham. Han snakker ofte om din rolle i dette Paradiset, at du, sammen med den Han har gitt deg, skal styre over dette som Hans representanter. Dette er et ansvar som får deg til å vakle. Likevel er du ikke redd, for du vet at Han vil alltid vil være tilgjengelig for å hjelpe og rettlede deg. Selv om du er totalt avhengig av Ham er du likevel tilfreds - for Han er alt du trenger.

Det har aldri skjedd at du har følt deg redd eller skyldig når du møter Ham. Han kjeder deg aldri. Du kjenner deg aldri «religiøs». Det er tvilsomt at det er mulig for noen å forklare konseptet «religion» til deg - selv om de forsøkte.

Du har aldri «bedt en bønn» til Ham - selv om du ofte snakker med Ham. Du har aldri «organisert et kor» eller «sunget liturgisk» - selv om du ofte synger til Ham – likeså ofte som Han synger til deg. Du har aldri «gitt en tale om Ham», men du snakker ofte kjærlighetsfullt om Ham til hjelperen som Han har skapt for deg, ja, til og med til dyrene på enga når du møter dem.

Han er hovedgrunnen til din eksistens. Du kunne ikke leve uten Ham. Tanken på noe slikt har aldri noen gang slått deg. Livet ditt er allerede meningsfylt og rikt på opplevelser. Ikke rart at du venter så forventningsfullt på Ham nå!

Høres dette bilde av livet godt ut for deg? Det burde det - for du ble skapt for det.

ANALYSE AV SYNDEFALLET

Vi kjenner alle til hvordan tragedien utviklet seg: Adam og Eva syndet - og tapte Paradiset. I stedet så mottok de, eller på en måte – så skapte de, en fallen verden som var forbannet med hardt arbeid, smertefulle barnefødsler, vanskelige relasjoner, og tilslutt; døden. Du kan ha blitt skapt for Paradiset, men du ble avgjort ikke født inn det. Synd er årsaken.

Men hvorfor i all verden syndet Adam og Eva? Hvorfor gjorde de gjøre noe så dumt? De hadde det jo helt perfekt. Hvordan klarte djevelen å narre dem? Svaret sammenfattes i den sørgelige historien om syndefallet.

Du har sikkert lest dette mange ganger allerede; men har du lagt merke til djevelens strategi?

«….og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete frukten på trærne i hagen, men om frukten på treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.» (1.Mos.3:1-6)

Hva var så agnet på djevelens krok? Utsikten for en uavhengig eksistens uten et øyeblikk-til-øyeblikk-behov for Gud. «Han vet at dine øyne vil bli åpnet hvis du vet forskjellen mellom godt og ondt. Da trenger du ikke Han til å fortelle deg hva du skal gjøre. Du vil være vis nok til å avgjøre ting for deg selv. Faktum er at da kan du være din egen gud!»

Uavhengighet var giften i agnet. Ulykkeligvis var det uavhengighet som menneskeheten fikk ut av handelen med slangen. Og det var så visst ikke mye til en handel! Innen få tiår etter å ha vandret alene og tatt egne beslutninger som syntes gode, hadde de første foreldre oppfostret en morder. I løpet av noen få århundrer hadde sult, krig, grusomheter, hat, bedrag og utnyttelse vist seg på scenen – alt som menneskeheten har mislykket med å eliminere etter som årtusenene har gått.

Uavhengighet var ikke ment å bli på denne måten, i alle fall ikke ifølge slangen. Da han snakket om det til dem, lød det så spennende. Intelligent. Fornuftig. Men han hadde «glemt» å nevne et viktig faktum: Uavhengighet betyr alltid atskillelse. Og atskillelse fra Gud er hverken spennende eller intelligent.

Helt siden den første fristelsen har menneskeheten krevd uavhengighet fra Gud og har fått betale prisen med å være atskilt fra Ham. Likevel liker vi den forbudne frukt til tross for smerten den gir oss, lik de ti tjenere i Jesu lignelse som hadde fått ti pund for å drive forretning til jordeieren kom tilbake. Vi kan se for oss tjenerne rope til Gud; «Vi vil ikke ha han han til konge.» (Luk.19:14). Det synes som om de fleste mennesker vil ha en gud, men de ønsker en gud som vil være fornøyd med religiøse ritualer hvor Gud er stengt ute.

MENNESKENE GJEMMER SEG

Hvordan reagerte Adam og Eva etter at de hadde spist frukten? La oss forsøke å lese fortellingen som om blekket ennå er fuktig på papiret:

«Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen. Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte deg i hagen og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.» (1.Mos.3:7-10)

Adam og Evas første reaksjon etter å ha syndet var å gjemme seg for Gud. Synden hadde gitt dem nye instinkter, som å ta vare på seg selv og frykt for straff. Plutselig kjente de seg helt atskilt fra Gud. Derfor gjemte de seg – og siden da har menneskeheten gjemt seg for Gud.

Den falne mann og kvinne visste selvsagt at det var umulig å gjemme seg fra Gud, så de kravlet ut fra skogen og viste seg for Ham da han kalte på dem. Men likevel fortsatte de å gjemme seg. Forskjellen nå var at istedenfor å gjemme seg bak den tykkeste trestammen de kunne finne, så gjemte seg bak en skog av unnskyldninger, beskyldninger og halvsannheter.

Tilslutt hadde ikke Gud noe annet valg enn å gi de første menneskene den uavhengigheten og adskillelsen som de krevde. Og nå var det Han som gjemte seg for dem. Før hadde de hatt et nært og intimt vennskap med Ham, men nå ble denne relasjonen raskt borte. Livets Tre, som hadde frukt som kunne gitt dem evig vennskap, var nå gjemt for deres øyne for alltid.

Innen en generasjon var menneskeheten blitt til en levende pustende katastrofe. Mordere avlet nye mordere. Så organiserte de seg og begynte å bygge de første byene og sivilisasjonene. Det var «på den tiden» første Mosebok forteller oss at «menneskene begynte påkalle «HERRENS NAVN» (1.Mos.4:26). Verden var enda ung og Adam og Eva levde fremdeles.

Men fordi det ikke lenger var mulig å vandre med Gud (bokstavelig) slik de engang hadde gjort, så skapte menneskene seg en erstatning: «Religion».

Helt siden denne dag har menneskene forsøkt å forsone seg med Gud gjennom religiøse ritualer - samtidig som de greide å holde seg uavhengig av Ham i det praktiske liv. Disse målene syntes å være motstridende, men religion er en sinnrik oppfinnelse fordi begge målene synes oppnåelige. Hvordan?

Ved å dele livet pent inn i to tydelige avdelte kategorier, det religiøse og det sekulære. Den religiøse siden var henvist til spesielle tider og steder med noen spesielle hellige menn til å tjene både som en link og buffer mellom Gud og mennesker, og den sekulære siden av livet var fri til å motta den største delen av menneskenes oppmerksomhet.

Den menneskelig kultur skjøt av sted i forskjellige retninger etter Guds inngripen i Babels tårn. Språk, mat, klær og skikker utviklet seg i overraskende forskjellige veier. Religion utviklet seg sammen med disse. Men uansett hvordan den utviklet seg, så er det inntil i dag noen faktorer som har fulgt med fra nasjon til nasjon, og som krysset havene inntil den dekket jorda: At religion setter til side visse steder, dager og mennesker som; «mer hellige» og «mer spesielle» enn andre.

”SPESIELLE STEDER”

Egentlig har alle kjente religioner spesielle bygninger eller steder som er angitt som hellige steder. Deres navn kan være forskjellig fra kultur til kultur, men deres funksjoner er det samme.

Mange religioner har konstruert bygninger som kalles «templer» eller lignende. Historisk har menneskene tenkt om dem som noe som huser en spesiell «guddom» og som bokstavelig talt putter Gud inn i en boks! Vi har blitt noe mer sofistikert etter hvert, eller i alle fall så tror vi det selv; nå for tiden brukes disse mer til strukturer som er vigslet til religiøse aktiviteter.

En svært populær religion har templer som kalles Gurdwara. Du er velkommen til å komme på besøk om du aksepterer noen få enkle krav. Før du entrer tempelet, tar du av deg skoene og plasserer en hatt, eller noe som ligner en bandasje, på hodet. Sigaretter og alkohol må forlates hjemme; berusende midler er ikke tillatt. Når du har ankommet, går du sakte til den religiøse hellige boka som er lagt på en trone, bøyer deg ydmykt ned foran boka og gir en pengeofring. Så setter du deg sammen med alle de andre på gulvet, legger bena i kryss og løfter dine hender for å motta et oblat, som er laget av mel, sukker og smør, fra seremonimesteren. Dette er skikken til den femte største religionen i verden i dag.

Menneskene har bygd en stor variasjon av religiøse bygninger; templer, munkeklostre, gravhauger, bønnetårn, kirkebygg og domer med sirlige utsmykninger. Disse «spesielle stedene» kan være enorme. Ytterveggen på et tempel i Kambodsja utgjør nesten en kvadratkilometer! Andre «spesielle steder» kan være svært små. Mange religioner har konstruert «helligdommer» hvor folk kan tilbe eller ære et relikvie eller et bilde. Spesielt hengivne religiøse mennesker kan lage et «hellig sted» hjemme hos seg selv tilegnet en spesiell «helligdom» eller en «hellig person». I nordre Midtvesten i USA finnes «badekar-Madonnaer» som er en religiøs statue som er skjermet inne i et oppvendt halvt nedgravd badekar. Dette er en vanlig type hellig sted.

Egentlig har alle religioner lignende templer med lignende ritualer. Til tross for forskjellen i dimensjoner så har disse strukturene et felles formål: De er steder som folk kan oppsøke når de ønsker å gjøre religiøse plikter.

Det er fasinerende at mennesker, uansett hvilken religion de tilhører, helt naturlig gjenkjenner religiøse bygninger. I sørøst Asia for eksempel, kan ordet wat referere til nesten alle «steder for tilbedelse». En wat cheen for eksempel, er en bygning som brukes for kinesiske religioner - uansett om de er buddhister eller taoister. En wat khaek er en bygning som hinduer bruker. En wat kris er en bygning som blir brukt av kristne. For en thai er en wat en wat uansett hvilken religion den er laget for. Hvis du ønsker å komme nær Gud (samme hvilket bilde du har av Ham), så besøker du den wat som du har valgt. Og motsatt; om du ønsker å holde deg til verdslige interesser, så styrer du klar av alle slags watter inntil du er klar til å bli religiøs.

Menneskeheten har en universell trang til å bygge «hellige» bygninger, ja til og med utpeke spesielle elver, fjell og skoglunder som spesielt «hellige». Det kan virkelig ikke benektes at spesielle steder er varemerket på den menneskelige religion. Men hva er galt med det?

Vel, se på dette: Hele prosessen med å sette til side visse steder som «hellige» vil automatisk kategorisere andre steder som mindre hellige. Hvis det «hellige» tilhører Gud, hvem tilhører da resten? Hvis noen få plasser er tilegnet et religiøst liv, hvem er da alle de andre stedene tilegnet? Og hvis du virkelig føler du «går inn i Guds nærhet» når du går inn i et spesielt geografisk område, hva gjør du når du forlater det samme området?

Det vi sier er at religion sikter på to mål samtidig; å tillate mennesker å gå nær Gud når de selv velger det og holde Ham på sikker avstand når de ønsker det. Å utpeke noen steder som «spesielle», er måten religion deler livet opp i båser på.

”SPESIELLE TIDER”

Religion lager ikke bare «hellige» og «sekulære» kategorier ved å dele dem opp i de tre dimensjonene av rom; den gjør akkurat det samme for den fjerde dimensjonen; tid. Visse blokker av tid – enten når det gjelder timer i løpet av en dag, eller dager i løpet av en uke, eller sesonger i løpet av et år – blir kalt «spesielle».

Vi kunne ta hvilken som helst religion som et eksempel, men vi velger en relativt ny en. I midten av det nittende århundre hevdet en 25 år gammel kjøpmann å være en profet og tok et navn som betød «Porten» i sitt eget språk. De lokale religiøse lederne undertrykte brutalt hans nye bevegelse, og til slutt likviderte de han ved skyting. Ikke lenge etter dukket det opp en ny og enda mer populær «profet» fra denne bevegelsen. Han hevdet han var «den lovede» som var forutsagt, ikke bare av «Porten», men av formodentlig alle «troende». Hans lære ble fundamentet for en ny religion.

I dette systemet ble fredag valgt til å være en spesiell dag for tilbedelse, i tillegg til flere andre «hellige dager» hvert år. På vårjevndøgn for eksempel, kom tilhengerne sammen for å spise en enkel middag etterfulgt av bønn og tekstlesing. Så kom en serie dager for å feire minnet om grunnleggerne av deres religion, deres fødselsdager, dagene de erklærte seg selv som profeter og dagene de døde. Tilslutt kom en vinterfestival hvor medlemmene byttet gaver.

Kanskje har du hørt om denne religionen. Hvis hele denne helligdags-scenen høres kjent, så var det meningen. Dermed så har de religionene du er mest kjent med (inkludert den som du sannsynligvis er oppdradd i) fått en «helligdagskalender» som skiller seg mer i detalj enn i substans fra det du akkurat har lest.

Mange religioner setter til side en egen dag i uka som spesiell. For medlemmene i en av dem vil religiøse aktiviteter som skjer på en fredag, motta større belønning fordi Gud skapte Adam på en fredag. Medlemmene i en annen er uenig; de anser at dagen etter at Adam ble skapt for viktigere. Millioner av mennesker anser torsdag som sin spesielle dag. Som i eksempelet «Porten», er det mange religioner som markerer sine helligdager omkring spesielle hendelser i livet til grunnleggerne. På samme måte er det mange religioner som holder festivaler på den første dagen i året (slik de definerer året) eller på et annet punkt i solens eller månens syklus. Hver hellig dag har sin egen kultur med tradisjonelle skikker som måltider, gaver, parader, religiøse tjenester, dekorasjoner o.l.

Til og med dem som ignorerer grunnsetningene i dogmene av en spesiell tro 364 dager i året, kan likevel følge skikken på den mest hellige dagen. Ja til og med begivenheter eller historiske forbilder langt utenfor en religions hoved-dogmer, kan til slutt få en dag til sin ære. For eksempel begynte flere liberale religiøse mennesker i USA i 2006 å praktisere feiring av «evolusjonens dag» på søndagen nærmest til Charles Darwin’s fødselsdag! Impulsen til å utnevne visse vilkårlige dager som «hellige» er universell - til og med i vår egen sofistikerte «post-moderne» tid. Som en komiker en gang spydig sa, «Jeg var en gang en ateist, men jeg har sluttet. Ingen helligdager.»

Igjen kan vi spørre om det egentlig er så galt med skikken om å holde helligdager siden alle ser ut til å gjøre det. Hva skade kan det gjøre? Igjen kan vi svare at å velge et lite antall geografiske steder eller dager i året, som «hellige», vil automatisk skape en annen kategori for noe annet. Hvis en dag er «mer spesiell», hva gjør det med de andre dagene? Hvis en dag er satt til side som helt spesielt tilhører Gud; hvem tilhører da egentlig de andre dagene?

Spesielle steder og spesielle tider har den effekt, enten bevisst eller ikke, at de deler opp livet i hellige og verdslige avdelinger.

”SPESIELLE MENNESKER”

Som vi har sett, kan religion være en ubarmhjertig kategoriserer av steder og tider. Men det er også en annen ting som sorterer mellom «hellige» og «verdslige»: Mennesker. For slik som den menneskelige religion plukker ut spesielle steder på kartet eller dager på kalenderen til å være «hellige», så velges det også ut visse ansikter i mengden til å være spesielt «hellige».

«Primitive» stammekulturer kan utpeke spesielle menn eller kvinner til være orakler eller sjamaner – eller, for å være mindre politisk korrekt, heksedoktorer og medisinmenn. Disse anses å være i nærmere kontakt med åndeverdenen enn det gjennomsnittspersonen er og som et resultat av dette så tror man at disse har spesielle krefter til å helbrede sykdom eller forandre været. I tillegg til helbredelser og forbønn i den åndelige verden, blir disse «spesielle menneskene» også brukt til innvielsesritualer og andre hemmelige seremonier. De fremtvinger overholdelse av stammelover og er fryktet for sin evne til å påføre død over dem som har forbrutt seg mot stammeloven med en magisk messesang.

Mange av disse detaljene kan endre seg ettersom du beveger deg fra kultur til kultur, men kjernen i rollen til sjamanen forblir den samme.

Ettersom samfunnene blir mer organiserte, overtar religiøse eksperter «prestefunksjonen». Liksom sjamaner, antas prester å ha en spesiell forbindelse til guddommen i sin religion, men deres arbeidsinstruks er imidlertid utvidet til å utføre korrekte ritualer og gi rådgivning til vanlige mennesker i åndelige spørsmål. For å bli prester kreves det spesiell trening eller utdannelse. Vanligvis blir de støttet finansielt.

Den nøyaktige arbeidsinstruksen for prester varierer mellom de forskjellige religionene, men deres funksjoner er ofte overraskende gjenkjennbar – selv for utenforstående. Uten hensyn til deres medlemstilknytning kan prester i den vestlige verden undervise i religion, sende ut nyhetsbrev, utføre bryllups-og begravelsesseremonier, tjene som feltprester i militæret og fengselstjeneste. I noen land er det til og med vanlig at de presenterer seg med tittelen «Reverend», en engelsk ærestittel for pastorer, prester og biskoper. Gjennom historien har presteskapet hatt sine ekstragoder. For noen århundrer siden var det et land som utviklet et rigid hierarkistisk kastesystem. De som tilhørte den laveste kasten ble tvunget til å utføre alle de farlige og usanitære jobbene i samfunnet. Til gjengjeld fikk de lide med streng utskillelse og desperat fattigdom. I kontrast befant prestene seg på toppen av denne samfunnsstigen og til gjengjeld for å utføre «bryllup- og begravelses»-ritualer for sosieteten, ble de belønnet med den høyeste levestandarden og mottok høyeste respekt av alle kastene. Dette kastesystemet finnes enda i dag.

Du lever kanskje ikke i et samfunn med et gjenkjennelig kastesystem. Men uansett har de fleste samfunn godkjente «spesialister» som forventes å skulle hjelpe vanlige mennesker med å forstå og oppfylle guddommelige krav. Men en «megler» kan også bli en som «skiller». Det er virkelig et problem når personen du er atskilt fra, er Gud, og den personen som står mellom deg og Ham, bare er et annet menneske. Likevel så har alle samfunn og alle religioner sine utpekte «hellige» menn og kvinner som spiller rollen med å stå mellom Gud og mennesker. Hvorfor?

Menneskeheten gjemmer seg fremdeles for Gud! De fleste ønsker egentlig ikke å komme for nær til Ham. Han kunne komme til å gripe inn i vår dyrebare «rett» (slik vi ser det) til å være våre egne guder. For å si det rett ut; vi egentlig redd for Ham! Vi har en plagsom følelse av at Han er sint og kan finne på å gjøre det vanskeligere for oss hvis vi står alt for nære. Likevel forstår vi at vi trenger Han til å velsigne våre daglige livs merkedager som fødsel, bursdager, bryllup og til å redde eller trøste oss gjennom livets kriser som sykdom, sult og sorg.

Religion tilbyr en løsning til dette dilemmaet. Den velger ut noen til å gå nær Gud på våre vegne slik at han eller hun kan ta mesteparten av risikoen for oss, og samtidig motta Guds velsignelse på vegne av oss.

RELIGIONENS SKJULTE KOSTNAD

Ved første øyeblikk kan religion se ut som menneskehetens mest sinnrike oppfinnelse. Men store nye oppfinnelser kan ofte ha uventede katastrofale effekter. Hva med religion?

For å svare på det spørsmålet må vi tenke tilbake på menneskene før syndefallet. I en herlig tid vandret Adam sammen med Gud ansikt til ansikt. Han trengte ikke noe hellig sted, for hvert sted var fylt av under og ærefrykt for Guds nærvær. Han trengte ingen hellige dager, for hvert øyeblikk var levende med vissheten om Guds nærvær. Og Han trengte ingen hellig mann til å stå mellom Ham og menneskene. Som menneske tok Adam sin rettmessige plass og underla seg Skaperen og lærte fra Ham uten reservasjon og frykt. Han kommuniserte direkte med Gud – som en skapning som kommuniserer med sin Skaper, men også som en elsket sønn som er sammen med sin perfekte kjærlige Far.

Menneskeheten tapte alt dette i syndefallet.

Har den menneskelige religionen gjenvunnet det den tapte i syndefallet? Har den tilfredsstilt din sjel – virkelig? Eller har den kun tilbudt en erstatning for det Adam opplevde i hagen for ikke lenge siden? Ønsker du virkelig livet ditt oppdelt i båser med noen spesielle tider, steder eller menn plassert i den «hellige» kategorien og resten plassert i den «verdslige»?

Hva om Gud gav deg en ny sjanse ved Livets Tre? Hva om Han tilbød deg å gjenopprette det øyeblikk-til-øyeblikk fred og vennskap og liv som Adam sløste bort?

Har du ha mot nok til å omgås Han?

jesuslifetogether.com
Norsk Languages icon
 Share icon