Paradiset Gjenvunnet: Livet med Jesus!

19/12/2007

TENK DEG ENDA EN GANG…..

At du vandrer med Gud. Bokstavelig.

Det er aften. Varmen fra ettermiddagens hete vibrerer svakt over de steinete liene foran deg. Bak deg kjennes en kjølig bris som lager krusninger på vannet i Galilea sjøen. Solen ligger lavt på himmelen og maler landskapet gyllent. Snart vil den male et mesterstykke over høydene i vest. Sansene dine suger inn skjønnheten. Selv om du har sett denne scenen mange ganger blir du likevel alltid like betatt. Denne vidunderlige sommerkvelden kan likevel ikke forklare den gledesfylte opprømtheten som velver opp som en sang på innsiden av deg. Det er en annen grunn for det. Han kommer. Jesus!

Han har lovet å ta deg og resten av Hans nærmeste venner bort for noen dager. Han lot mengden gå, tverrsnittet av menneskeheten – de ortodokse regelholderne og de notoriske synderne, de fanatiske entusiastene og de forræderske skatteoppkreverne, de innflytelsesrike lederne og de utarmede enkene. De har gått sin vei, i det minste for noen dager. Jesus går sammen med deg nå. Du og dine venner skal vandre sammen med Han noen mil og så slå leir for natta. I morgen tidlig vil dere dra sørover langs de støvete veiene ned mot Judea og Jerusalem.

Mens dere vandrer langs veien vil Han vise deg mange ting – fugler på himmelen, blomster på marken, noen byer på høydene – alt mens du undrer deg over alle undrene i Guds Kongedømme. Du har sett alt dette før, men aldri gjennom Jesu øyne. Hvert øyeblikk sammen med din venn blir farget med nye oppdagelser og undre. Men den største gleden av alt er å bli kjent med Ham. Du kaller Ham lærer, men Han kaller deg sin venn. Dette enkle faktum gjør deg opprømt!

På svært mange måter ser Jesus ut som en av «gjengen» - samtidig som Han også er svært forskjellig. Ordene Hans er enkle, men gjennomborende. Han unngår de kompliserte argumentene og teologiske utrykkene til rabbinerne. Til og med barn elsker å høre Ham. Og når Han snakker så skjer det ting. Blinde ser. Syke blir helbredet. Demonene skriker og flykter. Noen ganger reiser de døde seg. De som elsker Gud, går av sted forfrisket med glede og håp. De religiøse hyklerne drar kanskje av sted frustrerte og sinte, eller med samvittighetskvaler. Men det skjer aldri at noen drar av sted uforandret.

Det er ikke bare Jesu ord som imponerer deg – men Ham. For en blanding av enkelthet og dybde, lidenskap og mot, mildhet og kraft. Og kjærlighet - glem ikke kjærligheten! Det er ikke det at Han er overstrømmende av følelser, selv om Han ikke er redd for hverken å le eller gråte. Øynene hans ser alltid ut til å være fokusert på andre enn Han selv. Han bryr seg genuint om hvem de er - og gjør det Han kan for å gi dem noe.

Da du møtte Jesus første gang følte du deg skyldig, og ærlig talt, litt redd Ham. Du hadde vært skamfull over å innrømme det, men inntil da hadde du alltid syntes det religiøse var grått og kjedelig. Og det er tvilsomt om noen kunne ha forklart deg livet som var i denne mannen – selv om de hadde forsøkt. Da du selv erfarte dette livet første gang var det oppriktig talt skremmende. Du visste hvordan det var å være religiøs. Du kunne både «be» og «synge» en salme, men det var som om Jesus tvang deg til å velge bort den komfortable, velkjente og trygge religionen med ett enkelt blikk. Det var som om Han trakk bort et slør og tvang deg til å møte Gud ansikt til ansikt. Til å begynne med var det skremmende! Men da du først hadde bestemt deg for å være oppriktig overfor Gud om din synd, så var den følelsen av å være sammen med Gud akkurat her, akkurat nå, helt fantastisk!

Siden har du bokstavelig talt vandret med Gud sju dager i uken - sammen med en gruppe mennesker som du vokste deg så tett sammen med at du en dag.….var i ferd med å kalle dem din «familie»…inntil du plutselig husket at de faktisk var din biologiske familie – Guds familie!

Høres dette bildet av livet godt ut for deg? Det burde det - du ble skapt for et slikt liv.

GUD MED OSS

Menneskeheten hadde feilet fullstendig. De hadde mislyktes med å være sine egne guder, og de hadde mislyktes med å følge en perfekt religion. Kanskje hadde noen i det minste nå blitt klare – klare til å gå hele veien tilbake til deres riktige sted, stedet de hadde forkastet i Edens hage. Kanskje var i det minste noen få blitt klare til å spytte ut den forbudne frukten fra Treet med kunnskap om godt og ondt. Kanskje de var klare til å vandre med Gud igjen. Kanskje var de til og med klare til å spise av Livets Tre.

Tiden var nå kommet for Gud til å signere en ny avtale med menneskene. For at menneskene skulle få vite betingelsene i den, sendte ikke Gud bare noen ord gjennom en budbringer, Han brakte ikke engang selv ordet; denne gangen var det Han selv som var Ordet. Han invaderte planeten jorda, tok på seg en menneskelig kropp og levde ut Ordet foran oss alle.

Mennesket hadde forsøkt å bli en gud - og dermed tapt Eden. Nå ble Gud menneske og tilbød Eden tilbake igjen. For første gang på flere tusen år kunne mennesket bokstavelig talt vandre med Gud.

Som en av Jesu’ første etterfølgere sa: «Alt dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles: ‘Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel  – det betyr: Gud med oss.» (Matt.1:22-23). Og som en annen sa det:

«Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.» (1.Joh.1:1-3).

Immanuel, «Gud med oss,» hadde vandret ubemerket på vår planet i tretti år. Nå var Han klar til å gå ut offentlig for ytterligere tre år.

Religionen hadde et stort sjokk i vente.

ET INNVENDIG KONGEDØMME

Jesus var svært mange ting, men Han var ingen opprører. Han var født som jøde, et medlem av Guds utvalgte folk og etterfølger av Guds perfekte religion. Av den grunn vokste Han opp med å gjøre pilegrimsreiser til tempelet på hellige dager og lyttet til anerkjente lærere (Luk.2:41-52). Ja, egentlig var Han den eneste som noensinne hadde klart å følge Guds perfekte religion helt perfekt.

Da tiden var kommet for å starte det arbeidet Gud hadde sendt Han til jorda for å utføre, fortsatte Jesus som vanlig å besøke synagogene og tempelet i Jerusalem. Når alt kom til alt var Han først og fremst blitt sendt til «de tapte sauene i Israel,» og det var der disse sauene brukte å samles for å høre om Gud.

Men det varte ikke lenge før Jesus begynte å komme i trøbbel hver gang Han satte Sin fot på et av Israels «hellige steder». Det startet da Han dro tilbake til Nasaret og ble invitert til å snakke i en av synagogene. Skriftlesingen fra Jesaja syntes å gå bra, men Hans kommentarer etterpå var meget fornærmende. Jesus rakk bare noen få setninger før forsamlingen forsøkte å myrde Ham. Rasende avvisning – og verre – kom fra noen av disse svært «gode og moralske menneskene» som tidligere hadde hørt Jesus preke i andre synagoger (Mark.3:1-6) og i selve tempelet (Joh.7:24-44, 8). Det varte ikke lenge før autoritetene bestemte seg for å ta avstand fra Ham; enhver som erkjente tro på Jesus skulle bli avvist i døra til synagogen. (Joh.9:22).

Dette var et kraftig slag mot Jesus – å utelukke Ham fra Israels «spesielle steder» - grunnlaget for Israels religion!

Det ble mer og mer klart; det Jesus hadde kommet for å utføre, hadde ingenting med «spesielle plasser» å gjøre i det hele tatt! Livet for Jesus og Hans etterfølgere fant sted overalt. Noen av Hans mest kraftfulle undervisninger skjedde i de mest «ikke-religiøse» omgivelser; sittende i en fiskebåt (Mark.4:1); vandrende gjennom en kornåker (Mark.2:23-28); hvilende ved et middagsbord (Luk.7:36-50); hvilende på en fjellside (Matt.5:1); ventende ved en brønn (Joh.4).

Jesu trening av Hans etterkommere var relasjonsbasert, ikke oppmøtebasert. Da Ham møtte sine to første etterkommere, spurte de Ham, «Rabbi, hvor bor du?» Til svar tilbød Jesus vennskap, ikke informasjon; «Kom og se!» Vi er fortalt at «de gikk av sted og så hvor Han bodde, og så tilbragte vi dagen med Ham.» (Joh.1:35-39).

Jesus la vekt på å bygge relasjoner med alle sine disipler. Sannheten om Jesus ble heller erfart enn undervist om. Han utpekte tolv – som Han kalte apostler – slik at de først kunne være sammen med Ham, og deretter sendes ut for å proklamere Guds nye pakt og gjøre mirakler for å underbygge budskapet (Mark.3:14).

Det Gud hadde oppmuntret Israelittene å gjøre med sine barn, gjorde Han nå med Sine.

Han snakket med dem om Guds bud mens de satt hjemme, vandret langs veien, mens Han hvilte og mens Han reiste langs veien: «Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale og tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne. Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.» (5.Mos.6:6-9).

Jesus hadde svært forskjellige tilnærminger til Guds anliggender, inkludert «hellige plasser», noe som gjorde Han sårbar for angrep. Ved rettsaken mot Han, hevdet Jesu anklagere at de hadde hørt Ham si, «Jeg skal rive ned dette templet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet som ikke er gjort med hender……… De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: «Nå, du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager!  Frels deg selv og stig ned av korset!» (Mark.14:58,15:29). Men de overså poenget Hans selvfølgelig. Jesus hadde sagt noe slikt, men Han profeterte om Sin oppstandelse. Han var absolutt ikke interessert i å ødelegge fast eiendom. Men Jesus hadde til hensikt å endre hele «tempel- og hellige plasser»- konseptet for alltid.

Jesus annonserte disse intensjonene til den samaritanske kvinnen. Hun hadde spurt Ham om å løse et religiøst argument; «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe» (Ved tempelet). Til svar kom Jesus med denne sensasjonelle uttalelsen; «Våre fedre tilba på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en bør tilbe. Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.» (Joh.4:20-23).

Med andre ord; Jesus sa at fra nå av var det ikke viktig hvor tilbederen befant seg. Det som betød noe var den åndelige situasjonen. Skjedde det i ånd og i sannhet? Implisert i Jesu’ standpunkt var den hellige plassen for Hans disipler – Hagen - hvor de hadde fellesskap med Gud – som på en måte var inne i menneskene selv istedenfor i en bygning.

Jesus klargjorde sine intensjoner enda tydeligere da Han talte til noen av Israels religiøse ledere; «Da fariseerne spurte ham om når Guds rike skulle komme, svarte han dem og sa: Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere.» (Luk.17:20-21).

Det Kongedømme Jesus kom for å etablere, kan simpelthen ikke lokaliseres geografisk i det hele tatt. Siden dette er sant, kan ingen peke ut et bestemt «hellig sted» og si at Guds Kongedømme er lokalisert der. Hans Kongedømme finnes inne i et hellig folk. Guds tempel, sier Jesus, skal ikke lenger bygges i gull, sølv og stein. Guds nærværet finnes nå inne i tempelet som er bygd av levende steiner.

I det lyset får to av Jesu løfter ny mening; «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt.18:20), og «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt.28:20). Jesus er virkelig Immanuel, «Gud med oss».

DET DAGLIGE KORS

Jesus var alt annet enn en opprører. Han var også alt annet enn en slave av krav, forventninger eller kameraderi. Han fulgte Sin Fars timeplan. Jesu frihet til å adlyde Sin Far var ingen steder mer tydelig enn Hans holdning til tid.

Men dette holdt ikke folk fra å forsøke å kontrollere Jesu tidsskjema. To ganger responderte Han på slikt press med å svare bestemt, men vennlig, «Min tid er enda ikke kommet.» Og enda to ganger til, unngikk Han å bli tatt til fange eller bli arrestert ved å vise til Skriftens ord, «Hans tid hadde enda ikke kommet» (Joh.2:4, 7:6, 7:30, 8,20). Det var helt klart: Jesus skulle gå mot et bestemt mål med jevn fart, og ingen manipulering skulle få Han av sporet.

Trusler skulle så visst heller ikke påvirke Jesus; «…noen fariseere kom til ham og sa: Ta av sted og dra bort herfra, for Herodes vil drepe deg! Han sa til dem: Gå og si til den reven: Se, jeg driver ut onde ånder og helbreder syke i dag og i morgen, og den tredje dagen blir jeg ferdig.» (Luk.13:31-32).

Forventningspress klarte heller ikke å bevege Ham. Da Jesus hørte om Lazarus’ kritiske sykdom og hans søsters inntrengende bønn til Ham om å komme fort, så drøyde Han likevel. Det var en beslutning som gav Ham sterk kritikk (Joh.11:37). Men siden Jesu prioriteringer krevde at Han ventet, så gjorde Han det: «Men da Jesus hørte det, sa han: Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den. Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus. Da han nå hørte at han var syk, ble han likevel enda to dager på det stedet der han var. Da først sier han til disiplene: La oss dra tilbake til Judea.» (Joh.11:4-7). Det var først etter at Lazarus døde at Jesus gikk til ham.

Det er ikke det at Jesus var egoistisk med Sin tid – langt ifra. Ved flere anledninger hadde han hatt det så travelt med å hjelpe mennesker at Han ikke engang hadde hatt til å spise (Mark.3:20, 6:31). Til og med når Han hadde sterkt behov for å hvile, fortsatte Han å gi (Mark.6:32-44). Jesus simpelthen levde Sitt liv slik Han har lært oss å leve våre liv – med klare prioriteringer, uten stress og med et intenst fokus på øyeblikket (Matt.6:25-34).

Jesu holdning til tid brakte Han inn i harde konflikter med mange av de «gode, moralske» menneskene i Hans tid, spesielt vedrørende deres svært religiøse syn på sabbaten. Etter deres syn viste ikke Jesus god nok respekt for helligdagsvanene deres, og spesielt ikke når Han viste til enkeltepisoder hvor disse tradisjonene hadde kommet i konflikt med Guds prioriteringer. Dette gjorde Ham rasende. Her kan vi kan lese om to tidligere episoder.

«På den tiden gikk Jesus gjennom kornåkrene på en sabbat. Disiplene hans var sultne, og begynte å plukke aks og ete. Men da fariseerne så det, sa de til ham: Se, disiplene dine gjør noe som det ikke er tillatt å gjøre på sabbaten. Men han svarte: Har dere ikke lest hva David gjorde, da han var sulten, både han og de som var med ham, hvordan han gikk inn i Guds hus og åt skuebrødene, som verken han selv eller de som var med ham, hadde lov til å ete, men bare prestene? Eller har dere ikke lest i loven at prestene på sabbaten vanhelliger sabbaten i templet, og likevel er de uten skyld? Jeg sier dere: Her er det som er større enn templet! Hadde dere visst hva dette betyr: Jeg har behag i barmhjertighet, ikke i offer, så hadde dere ikke fordømt de uskyldige. For Menneskesønnen er herre over sabbaten.

Så gikk han videre og kom til synagogen deres. Og se, der var en mann som hadde en vissen hånd. Og de spurte ham: Er det tillatt å helbrede på sabbaten? Det var for å få noe å anklage ham for. Men han sa til dem: Hvem blant dere som har en sau, ville vel ikke gripe fatt i den og dra den opp, dersom den falt ned i en grøft på en sabbat? Hvor mye mer verd er ikke et menneske enn en sau! Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten. Så sier han til mannen: Rekk hånden ut! Og han rakte den ut, og hånden ble frisk igjen som den andre. Men fariseerne gikk ut og la planer mot ham om å få ryddet ham av veien.» (Matt.12:1-14)

Jesu frihet fra å bli kontrollert av den religiøse «spesielle dager»-mentaliteten var sjokkerende og revolusjonerende nok til at å få Ham drept. Og det var faktisk en av grunnene til at Han ble drept.

På samme måte som Jesus levde Sitt liv, forventet Han at disiplene Hans levde sine liv. Og her er et viktig punkt: I Jesu undervisning som er nedskrevet i de fire evangeliene, befalte Han aldri sine disipler om å betrakte sabbaten som en spesiell dag. Og ikke én gang befalte Han dem om å betrakte noen annen dag i uka som mer hellig enn resten. I all Hans undervisning var det kun én dag som Jesus befalte sine disipler om å sette til side som hellig. Og hva er navnet på denne dagen?

I dag.

Jesu etterfølgere skulle ta en titt på kalenderen og si «i dag», og deretter feire den som en spesiell dag og markere dagen med noen enkle «påminnelser»:

De skulle leve «hver enkelt dag» med en enkel, barnslig avhengighet og tillit til sin Far: «Gi oss i dag vårt daglige brød.» (Matt.6:11). «Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne?», «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» (Matt.6:25, 33-34).

«Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.» (Luk.9:23-24).

For Jesu etterfølgere skal hver eneste dag være en feiring av livet under Guds kjærlige omsorg og med en beslutning om å leve for å tilfredsstille Jesus istedenfor seg selv.

Hver dag er en «spesiell dag»!

ET BÅND AV BRØDRE OG SØSTRE

Først fikk «spesielle steder» et slag. Og så «spesielle dager». Hva så med «spesielle mennesker»? Jesus ville vel ikke blande seg bort i dette aspektet i religionen også, ville han?

Det tok mange lekser og flere «harde slag» for komme til Hans punkt. Men hvis det var noe Jesus instituerte på, så var det dette; ingen av Hans etterfølgere skulle ha maktposisjoner. Ingen skulle opphøye seg selv over sine brødre.

Jesus utfordret hele konseptet deres på religiøs autoritet.

«Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over folkene sine, og stormennene deres har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» (Matt.20:25-28)

Egentlig var alt Hans etterfølgere trodde de visste om autoritet galt! Alt de hadde lært om lederskap innen forretningsverdenen – eller i den religiøse verdenen – var snudd opp ned. Lederskap hadde alltid blitt sett på noe som ble utøvd ovenfra; i den nye pakten skulle det skje nedenfra. For disiplene var tjeneste det samme som noe stort, og slaveri under andre var det samme som lederskap. Jesus hadde levd ut denne leksa, nå var det deres tur å lære.

Dette er årsaken til at Jesus tok det radikale steget å forby Sine etterfølgere fra å bruke religiøse titler i det hele tatt.

Hvis ikke denne erklæringen sjokkerer deg, trenger du sannsynligvis å tenke litt dypere over dette! Hvor ofte har du personlig brukt en religiøs tittel sammen med noens navn for å indikere at de hadde en posisjon som en «spesiell person» innen din religion? Har du noen gang kalt en mann «pastor Nilsen», «eldste Jon», «diakon Salvesen», «prest Johnsen», eller noe lignende?

«Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres mester, men dere er alle brødre. Og dere skal ikke kalle noen på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere lærere, for én er deres lærer, Messias. Men den største blant dere skal være tjener for de andre. Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» (Matt.23:8-12)

Jesus oppmuntret til utøvelse av lederskap, men Han instituerte på at det skulle være en som var blant sine brødre og søstre, og som tjente dem (Luk.22:27). Og Han forbød alle «kaste merker» som skilte visse mennesker ut som «spesielle», inkludert religiøse titler. Sannheten var at all autoritet tilhørte Jesus. Selv om noen kunne ha en lederskapsgave, var de likevel «brødre». Alt utenom det, advarte Jesus, var selvopphøyelse.

JESUS-«RELIGIONEN»

Etter tre svært spesielle år, begynte Jesu fysiske liv å gå mot slutten. Snart ville Han stå overfor ydmykelse, tortur og død. Han måtte det. Det var Hans Fars vilje. I virkeligheten hadde Jesus kommet for å tilby menneskeheten en vei tilbake til Edens hage, en ny og frisk anledning til vennskap med den Levende Gud. Det krevde Hans blod for å «reversere forbannelsen» fra menneskenes opprør. Det krevde Hans død for å fjerne synden, som så tragisk hadde skilt menneskene - hver eneste en av dem – fra deres Skaper.

Men Jesus hadde ikke gått rett fra sitt yrke som tømmermann til korset. I disse tre årene i mellom hadde Han utført noe svært vitalt; uten et snev av opprør, hadde Jesus lyktes i å snu den religiøse verden opp ned. Hans liv var beviset: Å være nær Gud krevdes ikke å være «religiøs» i tradisjonell forstand. Hvis du virkelig har lagt merke til det Han har sagt og gjort vil du snart ha lagt merke til at Han redefinerte kjernen for religion.

For Jesus, og derfor også Hans etterfølgere, er ikke det «hellige stedet» å finne på noe geografisk sted, men i et folk som tilhører Gud. «Spesielle tider» skulle ikke være regulert av en kalender. I stedet for skulle hver dag bli gjennomtrengt med hellighet med en radikal ny frisk tilnærming til livet. Og «spesielle mennesker» skulle ikke identifiseres med posisjoner eller titler. Istedenfor er hver eneste troende en unik skatt, en mirakuløs ny skapelse. Hver disippel kunne tilby hans eller hennes kjærlighet til andre troende gjennom ydmyke tjenestegjerninger, og hver person er nødvendig for at hele gruppen kan fungere sunt.

Siden den dagen Adam og Eva forlot Eden har menneskene forsøkt å forsone seg med Gud og tilfredsstille sin egen samvittighet gjennom religion. Livets gave som Jesus tilbød dem som ville motta den, virket mot ethvert instinkt hos den falne menneskeheten, inkludert enhver religiøs tradisjon som de hadde holdt så kjær.

Noen fant det hele utenkelig, skremmende, ja rett ut farlig, og det gjorde dem rasende. Tilslutt endte de opp med å rope, «Korsfest Ham!». Mens andre møtte Jesus, følte brisen fra Eden blåse gjennom håret og ble vinket inn til et nytt liv med Gud. Og de gikk inn, uten så mye som å gløtte seg tilbake til det livet de hadde forlatt.