Den Tidlige Menighet: Livet med Jesus, Fortsettelsen

19/12/2007

TENK DEG ENDA EN GANG…..

Tenk deg å få vandre med Jesus som lever i Sitt folk.

Snart er det kveld i Jerusalem. Ettermiddagens etternølende varme blander seg med heten i fra oven foran deg. Bak deg kjennes en kjølig bris som smyger seg inn gjennom vinduet ditt og som bringer med seg en antydning frisk luft fra høydene utenfor byen. Solen ligger lavt på himmelen og lar sine forgylte stråler skinne gjennom det samme vinduet og lyser opp det befolkede kjøkkenet med en stråleglans som perfekt matcher det du føler på innsiden. Du setter pris disse enkle gavene, duften fra nybakt brød, musikken fra en venns latter og starten på en perfekt solnedgang. Likevel så kan ikke løftet om en herlig sommerkveld forklare den gledesfylte forventningen som veller opp som en sang på innsiden av deg. Det er en annen årsak til det; de kommer. Menigheten, din familie i Jesus!

Du har allerede møtt mange av dem gjennom dagen. Nå holder noen kvinner på med å avslutte forberedelsene for kveldsmåltidet, mens noen menn bærer inn noen få enkle møbler og matter til å sitte på. I kveld vil det lille huset bli overfylt av dine tros venner. Og som du samler i Hans navn, vil det bli som om Jesus selv vil være tilstede sammen med deg!

Det vil ikke være noe manus for kvelden siden ingen har måttet «love» å «delta» på kveldsmåltidet. Hver dag er frisk og ny. Akkurat som Mesteren, Jesus, arbeider i hver enkelt sitt liv, trekker Han menneskene sammen i en dynamisk, alltid-forandrende kjærlighetsnettverk. Tiden sammen denne kvelden kan by på nye erfaringer som vil gjøre den genuin og livs-forvandlende. Noen vil snakke om dagens utfordringer og om Faderens trofasthet gjennom dette. Andre vil dele, med spenning og overbevisning, om hvordan de tok i bruk den kraftfulle undervisningen de hadde hørt kvelden før, og kanskje vil noen dele en sang som synes å passe til anledningen. Menigheten er levende med mye sang i denne tiden – både fra de gamle Davids-salmene og de nye utrykkene for lovprisning som strømmer fra de takknemlige hjertene hos disiplene. Og bønn – alltid bønn! De følger ikke en steril oppskrift, men en kraftfull kommunikasjon med en Levende Gud som kan få rommet til å riste!

Ulikt den religiøse synagoge tjenesten du vokste opp med vil tiden dere er sammen verken ha noen «begynnelse» eller «slutt». Vekselvirkningene gjennom dagen vil samle folk til intime samtaler over middagen og videre etterpå inntil de begynner reise hjem.

Dine brødre og søster kommer, ja, du kan knapt vente på at de alle er kommet!

Gjennom sitt folk kommer Jesus til å åpenbare for deg mange ting i kveld – undrene på Hans Kors, mysteriene om Hans iboende Ånd, leksjonene om praktisk lydighet og daglig disippelskap. Men selv om det vil bli en fin og spennende kveld, vil den største gleden simpelthen være å være sammen med Ham i Hans folk, noe som fortryller ditt hjerte! Det er tvilsomt at du kan forklare dette i det hele tatt til noen – men den ukompliserte sannheten er at Jesus lever i Sin menighet, og at du har det fantastiske privilegie å vandre sammen med Ham hver dag.

Lyder dette bildet godt for deg? Det burde det. Du ble født til det – hvis du virkelig er blitt født for andre gang!

VENDEPUNKTET

Det hele startet med femti forbausende dager – først tre, deretter førti og så sju.

Først, tre dager i desperasjon. Scenen er blitt brent inn i minnet ditt. Midnatt i hagen. Tomme og hule løfter. Søvnige øyner. Blodig svette. Fakler. Soldater. Et kyss - og så kaos. Løgner, beskyldninger og spotting. Klubber, sveiper og torner. En torturerende vandring opp en naken og trist bakke. Bjelker. Spiker. Blod. Mørke skyer. Angstfylte skrik. Stillhet. Gjemsel. Tvil. Frykt. Mer frykt. Og enda mer frykt.

Så - kom det neste euforiske øyeblikk da det plutselig gikk opp for deg at Jesus LEVDE! Du ønsket å le, rope, danse av glede og falle ned på ditt ansikt, alt på en gang. Du kommer aldri i evighet glemme det øyeblikket – og, ifølge Jesus, var det akkurat det din fremtid ville inneholde!

Deretter - førti nye dager med undere. Det var litt forvirrende – du visste aldri når Jesus ville dukke opp, eller hvor, eller hvor lenge Han ville bli. Men godt før disse seks ukene var over, ville du være utenfor enhver tvil om at Jesu oppstandelse var reell. Hans konversasjon med deg og dine venner tok en ny intens vending og fokus. Det var som om Han prøvde å forberede deg på noe. Alt som Han hadde sagt kom tilbake til et tema: Guds Rike.

Så kom et nytt øyeblikk. Denne gang var det ikke akkurat euforisk – heller mer fryktinngytende. Jesus hadde gitt deg noe som lignet en marsjordre; om å bringe Guds Rike ut til mennesker i alle nasjoner, instruere og hjelpe dem til å leve slik Han hadde undervist. Sammen med disse ordrene fulgte det tre løfter: Først, at Den Hellige Ånd skulle komme over dere alle. Deretter – og dette syntes å være relatert til det første – at Han alltid være med dere. Og til sist; at Han ville komme tilbake for å hente dere. Dette tredje løftet hadde egentlig blitt levert av engler. Jesus selv hadde løftet seg opp til Himmelen, hvor du kan være sikker på at Han nå sitter ved Faderens høyre hånd. Det er den fryktinngytende delen!

Etterpå kom uken med gledesfylte forventninger da du og et dusin andre troende gjorde eksakt hva Jesus hadde sagt: Du ventet i Jerusalem. Selv om Jesus hadde reist følte du ingen tap – bare på den smittsomme gleden. Det ble en del venting, men tiden gikk fort og med en slik dybde av fred og lovprisning.

Tilslutt kom den femtiende dagen siden korset. Det skjedde på «den første frukt-dagen», en av de årlige høydepunktene i Guds perfekte religion. Fordi det var en festdag, var Jerusalem fylt med tilbedere fra hele det romerske riket. Plutselig var det som om himmelen brøt løs! En voldsom lyd fylte hele rommet hvor du og andre Jesu-venner hadde bedt sammen. Et kort sekund senere svevde en ildkule over midten av gruppen - som om et usynlig alter hadde brutt ut i flammer. I løpet av noen øyeblikk hadde flammen delt seg i dusinvis av individuelle flammer som landet på hver person i sirkelen. Nå ble du fylt med Den Hellige Ånd som Jesus hadde lovet. Høylytte lovprisninger ble ropt ut i myriader av språk som ingen av dere hadde studert og som raskt tiltrakk seg publikum. I løpet av noen minutter var gatene overfylt av nysgjerrige mennesker. Først begynte Peter, og så resten av dere, å proklamere Jesus for dem. Først fikk noen få lyttere «tak i det», og deretter stadig flere og flere…..Og innen få timer hadde tre tusen nye troende blitt døpt og lagt til menigheten. Forbausende! Men hva nå?

Hva gjør du med tre tusen nye troende? De er alle jøder. Ville du henvise dem tilbake til «Guds perfekte religion» med oppfordringer om å gjøre det riktig denne gangen? Eller griper du øyeblikket til å begynne «lære dem å adlyde alt som Jeg har befalt dere», slik som Jesus hadde instruert?

Og hvis du har gjort dette valget; hva gjør du for å få det til? Begynner du å organisere alle i grupper? Velger du bestemte tider og steder hvor de kan møtes? Lager du en lederskaps-pyramide-struktur for sikre at alle i det minste mottar kvalifisert undervisning? Setter du inn et presteskap? Kort sagt, skaper du en ny og forbedret religion som ligner noe annet du kjenner til, men basert på Jesu undervisning?

Eller ville du ha mot til å leve slik Jesus gjorde sammen med deg i stedet?

Apostlene måtte ta en avgjørelse. Og denne avgjørelsen ville bli et historisk vendepunkt på jorda.

DE KRISTNES HELLIGE STED: «MENIGHETEN»!

Hva med et spesielt sted? Bygde de første kristne templer, helligdommer, synagoger eller hellige rom? Jesu liv var ikke basert på oppmøter; det var basert på relasjoner. Han hadde tatt Sin relasjon med Faderen og Sine etterfølgere ut av begrensningen til hellige steder og inn i hjemmene, hovedveiene og markedsplassene i Israel. Pioneren av deres tro, Jesus, hadde forkynt et nytt spor til nye troende som simpelthen fulgte Ham.

I de første dagene i menigheten i Jerusalem brukte de troende noen ganger å møtes ved tempelgården, en utendørs offentlig tilgjengelig plass, som lå inntil tempelet. En periode fortsatte apostlene å bruke tempelet som et sted for bønn og for å nå ut til de ikke troende i samfunnet. Men selv i de dager, var menighetens liv sentrert et annet sted: «Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.» Apg.2:46-47).

Men snart ble de fleste kristne stengt ute permanent fra Israels «spesielle steder» på grunn av forfølgelse. Når Saul av Tarsus startet sin voldsomme forfølgelse forlot de fleste troende Jerusalem og la tempelet bakom seg, og innen få år begynte de jødiske synagogene rundt om i det romerske imperiet å ekskludere de kristne.

En ny utvikling skapte et enda større inntrykk: Hedninger i tusentall kom til tro på Jesus, først i Antiokia, og så i flere hundre byer spredt over tre kontinenter. Disse nye kristne hadde ingen begrep eller bakgrunnshistorie om de jødiske «spesielle stedene». Og selv om de hadde hatt det, så var de ekskludert fra å kunne tilbe i tempelet i Jerusalem. I år 70 e.Kr. ble selvsagt alle spørsmål om tempelet akademisk da den romerske armeen besvarte et jødisk opprør ved å jevne Jerusalem med jorda, inkludert tempelet. Det har aldri siden blitt bygd opp igjen.

Disse tidlige troende avviste tanken om å bygge sine egne templer eller hellige steder, og arkeologer forteller oss at den første kjente bygningen med religiøst formål knyttet til kristendommen ble ikke bygd før i det tredje århundre, over tohundre år etter at Jesus for opp til Faderen!

Glimtene som Det nye testamentet viser oss er at de tidlige kristne, som Jesus, ganske enkelt brakte sine liv med Gud ut i «den virkelige verden». Paulus sa for eksempel; «Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene.» (Apg.20:20). De kristne var altså samlet på forskjellige offentlige steder og i private hjem både i byene og landsbyene over hele imperiet.

Hvor var så de kristnes hellige steder? Jesus hadde profetert at en dag skulle geografi være irrelevant for det det åndelige liv (Luk.17:20-21; Joh.4:20-23). I stedet skulle Gud bo inne i et folk. Og det var nøyaktig slik de første kristne så på seg selv. Det engelske ordet «church (kirke)» er tvetydig og derfor misledende. Det refererer til forskjellige ting, men de fleste av dem eksisterte ikke engang da Det nye testamentet ble skrevet. I stedet brukte de første kristne det greske ordet ekklesia som betyr «de utkalte». De så på seg selv som utkalt fra verden og ført inn i en ny, levende organisme med Jesus selv som hode. Tempelet – det spesielle stedet hvor Gud bodde – var ikke lenger på et spesielt, geografisk sted. Nå var det inne i ekklesia – menigheten.

Den omvendte forfølgeren av Jesu menighet, Paulus, underviste denne sannheten med stor innlevelse og klarhet:

«Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.» (Ef.2:19-22)

Og igjen,

«Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.» (2.Kor.6:14-18)

Og Peter, som hadde mest fokus på å hjelpe og undervise kristne som kom fra en jødisk bakgrunn, var hjertens enig:

«Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.» (1.Pet.2:4-6)

De tidlige kristne var bundet sammen i tro på at Jesus levde blant og i Sitt folk. Og de ikke bare trodde det; de levde i det.

DE KRISTNES HELLIGE DAG: «I DAG»!

Hva så med spesielle dager?

• Valgte den tidlige menighet en spesiell dag i uka som hellig?

• Satte de til side en spesiell sesong eller «hellige dager» som spesielt viktige?

• Adopterte Jesu menighet en «menighetskalender»?

Igjen, så svaret er klart nei. Husk, Jesus hadde undervist sine etterfølgere om mange ting, men å legge merke til spesielle dager, var ikke på lista. I stedet hadde Han lagt vekt på helligheten av i dag. Denne dagen – samme hva den ble kalt på kalenderen – var dagen da du skulle ofre deg selv til Gud i tillit og fredelig avhengighet (Matt.6:11, 25, 33-34).

Da Jesus returnerte til Faderen oppfordret Ham sine etterfølgere om å undervise hver ny omvendt om å adlyde Hans instruksjoner. Og det er akkurat hva de gjorde i saken om spesielle dager.

Dette var utvilsomt vanskelig for de nye kristne, spesielt for dem som kom fra en bakgrunn med dype religiøse tradisjoner. Apostlene var tålmodige med dem. Når noen så på en dag som mer hellig enn en annen, så Paulus på det som et tegn på svak tro og avviste å dømme personen (se Romerne 14). Men når noen forsøkte å innføre spesielle dager inn i kristendommen som i en religion, tok Paulus’ toleranse en brå slutt og han skrev blant annet til menigheten i Galatia:

«Men nå, når dere kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud, - hvordan kan dere da igjen vende tilbake til den svake og fattige barnelærdom? Vil dere på nytt være treller under den? Dere tar vare på dager og måneder og høytider og år. Jeg er bekymret for dere og er redd at jeg kanskje har strevd med dere til ingen nytte.» (Gal.4:9-11)

Ja, du hørte Paulus rett! Han kalte det å følge religiøse dager «et veikt og miserabelt» prinsipp for å bli kjent med Gud. Det faktum at galaterne gjorde det fikk Paulus til å undre seg over om hans blod, svette og tårer på deres vegne hadde gjort noe godt for dem i det hele tatt.

Paulus var ikke alene om en slik holdning. I de første seks ti-årene av kristenheten, slik det er skrevet i Apostelgjerningene, finnes det bare tre åpenbare referanser til den første dagen i uka; søndagen. Og kun en av disse beskriver noe om å samle de kristne – og det gjaldt en helt uvanlig situasjon: De kristne hadde samlet seg for å møte Paulus som kom på besøk og de holdt det gående hele natta og fortsatte neste morgen. Det var da Paulus vekte en ung mann fra de døde. En av disse todagers-samlingene skjedde tilfeldigvis på en søndag - siden Paulus skulle forlate byen på en mandag for aldri mer å komme tilbake.

Det var alt på seksti år.

Bøkene i Det nye testamentet er fullstendig stille om «kristne helligdager». Det finnes heller ingen nedtegnelser fra de første århundrene om at de tidlige kristne hadde det heller. Datoen for Jesu fødsel er ikke en gang nevnt. Det nye testamentet er også stille om dagen for Jesu oppstandelse, himmelfart eller andre lignende hendelser.

Når de i det hele tatt snakket om de gamle jødiske hellige dagene og festene, var det for å peke på at deres betydning hadde blitt oppfylt på en høyere og bedre måte i Jesus. Det var aldri snakk om å formane andre om å markere disse dagene.

Påsken? I den «perfekte religionen» som Gud hadde gitt jødene, involverte det en fest med et offerlam og usyret brød. Men nå? Paulus sa at Jesus var de troendes «påskelam». Menigheten var selv det usyrede brødet, så lenge de var fylt med ærlighet og sannhet istedenfor «surdeigen» av ondskap (1.Kor.5:6-8).

Og hva med sabbaten? I den «perfekte religionen» var den til minne om den syvende dagen i uka da Gud hadde hvilt fra sitt arbeid med skapelsen. Men nå? De apostoliske brevene gir intet hint om at sabbaten skulle overføres til en annen ukedag. Hebreerbrevets forfatter konstaterer at «sabbatshvilen» gjenstår for Guds folk, men den kan ikke entres ved å bli markert som en spesiell dag i uka. De troende går inn i hvilen ved tro på Jesus, ikke ved å overholde religiøse lover! (Heb.4:1-11).

Som deres pioner, Jesus, markerte de tidlige disipler én dag til å være hellig – i dag. For eksempel:

«Men Jesus er større ære verd enn Moses, for han som bygger et hus, er jo større ære verd enn huset selv! Hvert hus er jo bygd av noen. Men den som har bygd alt, er Gud. Og vel var Moses tro som tjener i hele hans hus, for å vitne om det som skulle forkynnes. Men Kristus var tro som Sønn over hans hus. Og hans hus er vi, så sant vi like til enden holder fast ved frimodigheten og det håpet vi roser oss av. Forherd ikke deres hjerter. Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter - som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen, der deres fedre fristet meg ved å sette meg på prøve, enda de så mine gjerninger i førti år. Derfor ble jeg harm på denne slekten, og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. Så sverget jeg i min vrede: Nei, aldri skal de komme inn til min hvile! Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik.» (Hebr.3:7-13)

Den viktigste dagen i den «kristne religionen» er alltid i dag - uten hensyn til hva kalenderen sier. En måte å observere «helligheten» av i dag, er å komme på utsiden av oss selv og finne en måte å oppmuntre, formane og inspirere en bror eller søster.

Den daglig oppmuntringen var stikkordet til de tidlige troende gjennom det første århundret. Om menigheten i Jerusalem kan vi lese:

«De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.» (Apg.2:42-47)

Noen år senere sa Paulus til menigheten i Efesus, «Husk at i tre år holdt jeg på å advare dere natt og dag med tårer.» (Apg.20:31).

Jesus hadde undervist at hver dag måtte bli innprentet med den enkle religionen om uselvisk helliggjørelse og tillit til en kjærlighetsfull Far. Slik var det de tidlige kristne levde med hverandre. Tilslutt; å plukke ut andre «spesielle dager» var en utvei som de hverken trengte eller ønsket.

DE KRISTNES HELLIGE MENNESKER: «JESUS – OG ALLE SOM TROR»!

Hva så med «spesielle mennesker»? Innførte de tidlige kristne en eller annen versjon av et presteskap, slik alle verdens religioner hadde gjort – og fremdeles gjør? Da alt kom til alt, trengte den plutselige strømmen av nye kristne noen slags type lederskap til å ta seg av dem, gjorde den ikke? Utnevnte de tidlige menighetene visse kristne til ledere og gav dem titler, posisjoner og til og med lønninger? Eller valgte de igjen «en sti som færre reiser på», en sjelden brukt sti som var opplyst av deres Leder, Jesus?

De store troens menn og kvinner, slik som Gud definerer storhet i alle fall, gikk med lange skritt over jorden. De gav mye hjelp til menighetene. Uten deres gaver og uten den tro som de utøvde disse gavene med, er det ikke mulig at de tidlige kristne kunne ha vokst slik de gjorde. Og vi kan også bekrefte at ingen av de tidlige menighetene på noen måte praktiserte lederskap etter presteskaps-modellen med en profesjonell «kaste» av geistlige.

Jesu siste marsjordre til Sine etterfølgere inkluderte denne sterke erklæringen: «All autoritet i himmel og på jord er blitt gitt til Meg» (Matt.28:18). De tidlige kristne visste og lærte at da Jesus dro til himmelen:

«….. da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.» (Ef.1:20-23)

Jesu absolutte autoritet var noe de tok svært, svært alvorlig. De tålte på ingen måte noe som kunne redusere eller underminere den autoriteten i det hele tatt. En av de alvorligste kritikkene i skriften var Johannes’ sin påstand om en «leder» som het Diotrefes: «Han elsket å være den fremste blant dem» (3.Joh.9). Johannes var ikke oppmuntret i det hele tatt i det han lovte å komme og «minne ham om hva han holdt på med». All autoritet tilhørte Jesus. Menneskelig arroganse ble ikke tolerert i menighetene.

De tidlige troende visste og underviste noe annet om Jesu himmelfart: «Han steg opp i det høye, og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver.» (Ef.4:8). Og de forstod hva som hadde skjedd den sommermorgenen i Jerusalem, femti forbausende dager etter korset, at da rommet ble fylt med en vind og flammetunger, var Jesus i ferd med å fylle sitt folk med Sin Hellige Ånd (Apg.2:33). Han porsjonerte ut Sin Ånd med alle de vidunderlige fasettene i Sin karakter til menneskene. Som Paulus sa:

«Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig. For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd, en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd. En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.» (1.Kor.12:7-11)

Hver av disse gavene representerte Jesus selv som distribuerte Sin Ånd blant Sine brødre og søstre. Slik satte Han dem i stand til å hjelpe hverandre slik som Han hadde hjulpet dem. Disse gavene var hver på sin måte jevngode med Jesus og hadde derfor samme «autoritet».

Lederskap var en slik gave. Og den skulle utøves med autoritet, aldri autoritært. Det unngikk titler og ble levd ut via relasjoner med mennesker, ikke ved å ha posisjoner over dem. Dets mål var å utstyre menneskene slik at de kunne utøve sine gaver, ikke til å undertrykke andre gjennom kontroll eller «microledelse».

Det var derfor den tidlige menighet møttes for å oppmuntre, be sammen, undervise og tilbe. Det er ikke engang et hint om «utpekte talere» eller «ansvarlige møteledere». Det var ingen deling av folk mellom «talerstoler» og «benker». Ingen kontrollerte møtene – unntatt Jesus.

Her er den beste beskrivelsen fra Det nye testamentet om hvordan kristne skulle møtes:

«For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber, men min forstand har ingen frukt av det. Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden. For om du lovpriser Gud i ånden, hvordan kan den som ikke er kyndig i dette, si amen til din takkebønn? Han skjønner jo ikke hva du sier. For du ber nok en vakker takkebønn! Men den andre blir ikke oppbygget av det.

Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle. Men i en menighetssamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger. Brødre, vær ikke barn i forstand! Vær småbarn i ondskap, men vær fullvoksne i forstand! I loven er det skrevet: Ved folk med andre tunger og fremmedes lepper vil jeg tale til dette folket, men ikke engang da skal de høre på meg, sier Herren. Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro.

Profetien derimot er ikke for de vantro, men for de troende. Om nå hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det så kommer inn noen ukyndige eller vantro, vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden? Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!

Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse. Taler noen med tunger, da la det være to eller i høyden tre, én om gangen og la én tyde det. Men dersom det ikke er noen som kan tyde, da skal han tie i menigheten, men tale for seg selv og for Gud. La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, da skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, én for én, så alle kan lære noe og bli formant.» (1.Kor.14:26-31)

Hvordan skulle menigheten møtes? Alle var ansvarlig for å bruke hans eller hennes gaver til å bygge opp hverandre. Alle gavene var velkommen og verdsatt. Det var mange forskjellige typer «blomster» i «buketten» av kristne samlinger, og hver enkelt var velkommen. Ingen enkeltpersoner dominerte. Hvert enkelt ydmyket seg under de andre til det punktet at den stoppet midt i en setning hvis en person mottok en åpenbaring fra Gud! Slik «profeterte de alle etter tur etter hverandre» slik at alle ble «opplært og oppmuntret». For alle disse grunner i tillegg til flere, oppstod ingenting som lignet det minste på et «profesjonelt presteskap» eller geistlighet på mange tiår i det tidlige kristenliv. Dette var fremmed fra deres erfaring med Jesus.

«Lederskap»? Et «geistlig kaste system»? Nei.

I saken om «spesielle mennesker», levde de tidlige troende i den nye pakt som Gud hadde gjort med dem gjennom Jesus, som var veldig forskjellig fra den menneskelig religion og som var den eneste måten å leve på som de kjente til:

«Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren. Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både store og små, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger kommer deres synd i hu.» (Jer.31:33-34).

DEN KRISTNE «RELIGION» ER EN «JESUS-RELIGION»

Hvordan så «menighetslivet» ut inntil 30-70 e.Kr? Det var egentlig identisk med det livet som «disiplene levde» i de siste tre årene av Jesu fysiske eksistens, og det intime vennskapet hadde simpelthen blitt overført til byene og landsbyene i hele det romerske imperiet.

Ifølge Lukas, beskrev han i evangeliet at Jesus «begynte å gjøre og lære» (Apg.1:1). Apostelgjerningene beskrev deretter hvordan Jesus etter Sin oppstigelse fortsatte å gjøre og lære. Denne gangen «gjorde og lærte» Han gjennom sitt folk - menigheten.

De første århundrenes troende så det slik at de skulle fortsette å leve det livet som de tidligste etterfølgerne hadde gledet seg over sammen med Jesus på åsene og ved hovedveiene i Galilea og Judea. De var fortsatt Hans åndelige familie som «satt i sirkel omkring Ham» (Mark.3:34). De holdt fortsatt fast på hvert eneste ord fra Ham. De bygde fremdeles sine liv på fundamentet ved å sette disse ord ut i praksis. Apg.2:42-49 beskriver hvordan flere tusen mennesker levde ut ordet i Matt.5-7. Den kristne «religionen» er i sannhet en religion som kun er ment å være en «religion» om Jesus. Det er ikke noe mer – og absolutt ikke noe mindre.

Etter opprøret i Edens Hage forspilte menneskeheten et intimt, kjærlighetsfylt, ansikt til ansikt avhengighetsforhold til Gud. Religion – med sin kategorisering av tider, steder og mennesker inn i «hellige» og «verdslige» – viste seg å bli en dårlig erstatning for Paradiset. Da Gud tilbød en perfekt religion, rik på mening, viste den menneskene at de ikke hadde kapasitet til å leve ut dette. Jesus var Guds eksplosive svar på dette dilemmaet. For første gang på årtusener hadde menneskene en anledning til å vandre med Gud ansikt til ansikt i kjærlig avhengighet. Da Jesus returnerte til himmelen var den anledningen ikke tapt; langt der ifra! «Kristenheten» var bare et navn som menneskene gav dette intime, trofaste livet etter himmeloppstigningen.

De tidlige kristne proklamerte med klarhet, mot og glede at Jesus døde, ble begravet, stod opp igjen og øste ut Sin Hellige Ånd på Sine etterkommere. Jesus var ikke en død helt eller en kjær og elsket grunnlegger. Han var levende og svært aktivt involvert i livet til Sitt Folk.

Kristenheten i disse dagene krevde ingen religiøs pynt. Den blåste forbi den spesielle «tid-sted-menneske paradigmen» og inn i en ny Realitet med vennskap mellom Gud og Hans Folk.

Hvis du er blitt født på nytt, er dette livet din fødselsrett.