Den Neste Generasjon: Tyngdekraften i Storsamfunnet

19/12/2007

MENIGHETENS LIV

Menneskene ble skapt for en hensikt: Vennskap med Gud.

En gang, på et sted ikke så langt borte, og i en tid for ikke så lenge siden, levde en mann og kvinne sammen med sin Skaper i en tilstand av fred, tilfredshet og kjærlig underleggelse. De erfarte Hans kjærlighet og omsorg hvert sekund av dagen og på hver kvadratfot i deres paradis. Men de tapte hele begrunnelsen til deres eksistens gjennom et tragisk og dumt forsøk på å være deres egne guder. Og det fungerte ikke. Menneskene mislyktes katastrofalt i å være uavhengige miniguder.

Men Gud utviste enda en gang en stor kreativitet og kjærlighet, og gav menneskeheten en ny sjanse til oppnå vennskap. Han begynte å vise seg Personlig, vandrende med enhver som ydmyket seg nok til å sette pris på denne muligheten. Etter å ha fullført Sin gjerning på korset, returnerte Han til himmelen. Men Gud ble ikke bare værende der i en utilgjengelig dimensjon på utsiden av vårt univers. I stedet så tømte Han ut seg selv på hver mann og kvinne som var klar til å gå inn i den kjærlighetsfulle og tillitsfulle underleggelsen som deres forfedre hadde avvist i Edens Hage.

Gud skapte et nytt paradis, et nytt sted å vandre med menneskene. Dette stedet var menigheten. Det var bygd av et sammenvevet nettverk av liv, linket sammen ved daglig felles hengivelse til Jesus og hverandre.

Kristenheten i de dager var ulikt alt annet som verden hadde sett siden Eden. Det var uhørt i historien; en menneskerase som overgav sitt selvstyre til Skaperen, og ønsket Ham velkommen til å flytte inn i deres små hjørner og sprekker i deres daglige liv. De prøvde ikke lenger å begrense Ham til noen få spesielle dager eller en håndfull spesielle steder. De prøvde ikke lenger å skape spesielle mennesker til å stå i mellom dem og deres Gud. Nå ble hver «i dag» kalt en spesiell dag. Hvert sted hvor menigheten satte sine føtter, enten det var i det offentlige rom, eller fra hus til hus, var hellig. Hvert medlem, «fra den minste til den største», var en «hellig prest». Resultatet ble forbausende! Mennesker som en gang var fulle av hat, selviskhet og bitterhet, elsket nå hverandre inderlig. Mennesker som engang hadde vært bundet av alle mulige slags avhengighetsskapende vaner og lidenskaper, levde nå i herlig frihet. Mennesker som en gang hadde tilbedt stener og kjepper, hadde nå fått et intimt fellesskap med den Levende Gud.

Menigheten var paradiset som hadde blitt reetablert midt i en fallen verden. Det var et paradis på samme måte som Eden hadde vært det; et sted der menn og kvinner kunne finne sin Skaper og «vandre med Ham». Paradiset betød ikke «Utopia»; problemer oppstod. Men menigheten var et sted hvor problemene kunne bli løst. Apostlenes brev til de lokale menighetene i de romerske byene var fulle av praktiske instruksjoner og råd om hvordan man kunne løse alle slags ordenssaker. Og folk lyttet. Til og med i de svakeste og mest umodne små forsamlinger overvant folk alle hindringer og erfarte sant liv (se f.eks. 2.Kor.7:5-16). Menigheten i det første århundre svevde med Gud på ørnevinger. Men «tyngdekraften» fra storsamfunnet forsvant aldri. Den falne verden – med sine hedenske forestillinger om religion og sanselige verdier av uavhengighet og nytelsessyke – sluttet aldri med forsøke å dra de troende ned i menneskehetens sfære igjen. I en generasjon eller mer, var det som om menigheten trosset tyngdekraften. Og de kunne ha svevd høyere og høyere med Gud, om de hadde valgt det, helt til Jesus kommer tilbake. Men ettersom århundret nærmer seg slutten, vitner Det nye testamentet om at verdens tyngdekraft hadde begynt å virke.

Like før år 70 skrev seks ekstraordinære åndelige skikkelser advarende brev til menighetene om åndelig nedgang og oppfordret menighetene til å ta deres tro opp til et høyere nivå enn noensinne. Disse brevene utgjør elleve av de siste bøkene i Det nye testamente.

PAULUS

Paulus hadde en gang vært menighetens verste forfølger. Men etter at Jesus bokstavelig talt slo han ned fra hesten, ble Paulus deres mest hengivne tjener. I en forbausende omvendelse, mottok den mannen, som en gang hadde dedikert sitt liv til å knuse menighetene, et radikalt forskjellig kall om å etablere og styrke nye menigheter i den romerske verden.

Slutten av Paulus’ jordiske eksistens nærmet seg. Snart skulle han dø i hendene på en romersk bøddel. Men først skrev han imidlertid tre brev til Timoteus og Titus, brødre som han vurderte som trofaste og talentfulle, for å oppmuntre dem til å fortsette arbeidet med å bringe ut evangeliet. Han fylte disse brevene med notater om bekymringer og advarsler om retningen menigheten syntes å drive mot.

Allerede var noen få mennesker i ferd med å bytte ut Livet og friheten i evangeliet med en religion flekket med human tradisjon og filosofi. De var på vei bort fra enkeltheten i «…kjærlighet som springer fram av et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro…….og har havnet i tomt snakk……» (1.Tim.1:3-7). De hadde utviklet en «usunn interesse i kontroverser og krangler om ord, noe som hadde resultert i misunnelse, strid og ondskapsfull prat, mistenksomhet, og konstant friksjon». De var nå «mennesker med fordervede sinn som hadde blitt frastjålet sannheten, og som trodde at fromhet var et middel til finansiell vinning» (1.Tim.6:3-5). Faktisk syntes hovedmotivet å ha vært å gjøre penger på Guds ord. (Tit.1:10-11). De hadde allerede vraket sin egen tro, og var nå i ferd med å true troen hos andre (1.Tim.1:19).

Selv om disse menneskene fremdeles var en liten problemfylt minoritet, forutså Paulus at en dag ville også mange andre avslå «å holde seg til den sunne lære. Og istedenfor skaffe seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret……. De ville vende seg bort fra Sannheten og holde seg til myter.» (2.Tim.4:3-4). Resultatet ville bli katastrofalt:

«Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet. Disse forbyr å gifte seg og påbyr å avholde seg fra visse slag mat, enda Gud har skapt den til å bli tatt imot med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne.» (1.Tim.4:1-3).

Og igjen:

Paulus’ råd til Timoteus? «Ha ingenting med dem å gjøre». Paulus snakket ikke om «en kommende trengsel» et århundre langt unna, men om en tid han forventet at Timoteus skulle leve lenge nok til å erfare. Husk, at for de tidlige troende hadde «de siste dager» allerede begynt (Apg.2:17; Heb.1:2; Jak.5:3). Hvordan forsøkte Paulus å forberede hele menigheten gjennom disse brødrene om den kommende krisen? Han minte dem om fundamentet i evangeliet som han hadde overlevert dem. Han påminte om den avgjørende viktigheten i menigheten, «søylen og fundamentet i sannheten», og gav praktiske anvisninger for å undervise medlemmene om å fungere som en sunn enhet.

I hvert av brevene vektla han sterkt at kvalifikasjonene til en leder ble gjenkjent på karakter og personlig frukt uavhengig av posisjoner, titler eller stillinger. Og han støttet dem som stod foran dette anstrengende arbeidet med noe av de mest inspirerende oppmuntringene i hele Bibelen.

Paulus var alt annet enn selvoppgivende. Helt til siste slutt var han en mann med visjon, tro og håp. Allerede mens den første generasjon troende gav stafettpinnen til den neste, var Paulus dypt bekymret. Menighetens fulle seier var sikker; Gud ville «knuse satan under deres føtter». Men ville de neste generasjonene være i stand til å overvinne den onde? Ville menigheten forbli en «hage» hvor Gud og mennesker vandret intimt sammen? Eller drev den mot en bedrøvelig framtid?

PETER OG JUDAS

Andre gudsmennesker lurte på det samme på denne tiden. Peter, som Paulus, hadde blitt slått av ærefrykt etter å ha deltatt i noen av de mektigste utøsingene av Guds kraft i noen generasjon. Han hadde gått på vannet, erfart pinsedagen og blitt befridd fra fengselet ved hjelp av en engel. Han hadde sett Den Hellige Ånd falle på hedningene. Han hadde vitnet om at døde hadde reist seg – både fysisk og åndelig. Ingen trengte å overbevise Peter om Guds kraft. Han hadde levd i den kraften fra det øyeblikket han hadde møtt Jesus. Det var umulig for Peter å være pessimist, men da livet hans gikk mot slutten, delte også han Paulus’ dype bekymring om at menigheten var på vei mot et kritisk veikryss.

Peter responderte med et par åpne brev, som hverken var adressert til noen individuelle eller en spesifikk menighet, men til de troende i den østre halvdelen av det romerske imperiet. Hans første brev ble skrevet omkring år 64 e.Kr. og var ment å styrke menigheten i troens fundament og å styrke deres åndelige ryggrad i møte med fremtidig forfølgelse. Men hans andre brev, som var skrevet bare ett eller to år senere, lød mye mer som en inntrengende advarsel. Noe hadde hendt – enten i Peters omgivelser eller i hans ånd – som hadde forsterket hans bekymring for menighetens fremtid. Han visste at han bare hadde et knapt år igjen; «da teltet mitt skal legges av» (2.Pet.1:13-14). Men han hadde noe han måtte, si før han forlot planeten.

Peter begynte sitt andre brev med sterke formaninger til de troende om at de «måtte gjøre alt» for å «styrke troen deres» slik at de vokste til modenhet. Han oppfordret dem til å forbli trofaste mot profetiene i skriften så vel som til apostlenes vitnesbyrd. Men hans hovedfokus var å sterkt advare mot de utfordringene som de snart ville møte fra falske ledere, lærere og «spottere» som totalt ville mislede menigheten hvis de ikke var på vakt:

«…Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Mange vil komme til å følge dem på deres skamløse ferd, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, og i sin griskhet vil de utnytte dere til sin egen vinning med oppdiktede ord. Men fra gammel tid er ikke dommen over dem uvirksom, og deres fortapelse sover ikke.» (2.Pet.2:1-3)

De som leste disse ordene var Peters «kjære venner», og han var trygg på at de «allerede visste» bedre enn å la seg drive inn i falske religioner. Likevel kjente han seg presset til å advare dem:

«Så må da dere, mine kjære, som forut vet dette, ta dere i vare så dere ikke skal bli revet med av de lovløses villfarelse slik at dere faller ut av deres egen faste stand. Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.» 2.Pet.3:17-18)

Var menigheten virkelig i fare for å «bli ført vill» på grunn av religiøs vranglære? Kunne de virkelig «falle» fra deres «sikre posisjon»?

Peter var ikke den eneste som tenkte slik. Jesu halvbror, Judas, skrev et svært likt brev, sannsynligvis omkring ett år etter Peter. Judas kan ha lest Peters brev og sendt sin egen kortere note for å understreke advarselen som Peter hadde gitt. Uten tvil utrykte Judas de sammen bekymringene i lignende språk:

«Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige. For noen Mennesker har sneket seg inn - noen som denne dommen allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de forvrenger vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.» (Judas 3-4)

Resten av Judas’ korte, men kraftfulle brev understrekte hans bekymring om at hans ”kjære venner” trengte å:

«Husk de ordene som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt! For de sa til dere: I den siste tid skal det komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster. Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden» (Judas 17-19)

Judas formante sine lesere om å «bygge seg selv opp i sin mest hellige tro» (Judas 20) og at Gud var i stand til å «hindre dem fra å falle» (Judas 24), men muligheten for at tyngdekraften i verden kunne dra dem ned fra deres posisjon, var svært reell.

FORFATTEREN AV HEBREERBREVET

På omkring samme tid, skrev en anonym forfatter enda et åpent brev, som var adressert til de troende med jødisk bakgrunn. Vi kaller det Hebreerbrevet. Vi kjenner ikke forfatterens navn, men vi er sikre på at han hadde en dyp åpenbaring av Jesus og en like dyp bekymring over dagens situasjon og menighetens retning. Denne forfatteren kjente også på at dragningen fra verden hadde sin effekt på menighetene. «Derfor må vi så mye mer holde fast på det vi har hørt, så vi ikke skal drive bort fra det. For når det ordet som ble talt gjennom engler, sto fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente straff, hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelsen, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham» (Heb.2:1-3).

Det er den samme følelsen vi får når vi leser de siste brevene fra Paulus, Peter og Judas: Menigheten var i fare fordi den var i ferd med å drive bort fra noe som var avgjørende viktig. For det første, de troende var i ferd med å miste grepet om den fundamentale, grunnleggende lære fra Jesus og Hans apostler:

«Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å forklare, fordi dere er blitt sløve til å høre. For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt.» Heb.5:11-14)

Forfatteren kjente seg tvunget til å gi sine lesere sterke advarsler imot falsk lære:

«La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer. For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har vært til noen nytte for dem som har gitt seg av med det.» (Heb.13:9)

Leserne ble også advart mot å la seg lokke til å leve i verden i synd. Forfatteren gav dem denne sterke advarselen:

«For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott.» (Heb.6:4-6)

For et sterkt språk! De troende i det første århundret hadde gledet seg over et sterkt, åndelig Liv. De hadde «smakt på den kommende tids krefter». Hvor mange kristne siden den gang har ærlig kunnet sagt det samme? Og enda var deres åndelige posisjon langt fra sikker.

Ved siden av å formidle dyp bekymring over hans leseres åndelige retning, hva gjorde forfatteren av Hebreerbrevet for å hjelpe dem til å endre retningen? Først holdt forfatteren opp Jesus, idet han med et sterkt språk beskrev hvordan Jesus både var offerlammet for synd og yppersteprest som ofret det offeret. Ordet «Jesus» og «i dag» dukker stadig opp i brevet. Leserne trengte å forstå at Jesus fremdeles levde og fortsatt var tilgjengelig, og at et «akkurat her, akkurat nå»-fellesskap med Gud alltid var tilgjengelig gjennom Ham.

Deretter, fremholdt forfatteren den vitale viktigheten av menigheten som Guds festning for å nedkjempe den onde. Hvis de troende levde i daglig oppmuntring og formaning fra brødre og søstre skulle syndens attraksjon miste sin kraft (Heb.3:12-14). Videre, at hvert medlem i menigheten måtte ta personlig ansvar for å inspirere og motivere sine medtroende til kjærlighet og gode gjerninger (Heb.10:24-25).

Til sist oppfordrer forfatteren sine lesere til å se tilbake til trosheltene for inspirasjon overfor utfordringene de stod foran (Heb.11). De måtte ikke bare holde sin posisjon, men presse seg fremover mot et enda høyere nivå: «Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn! For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje.» (Heb.10:35-36).

Det timelige behovet, etter alle disse brevene å dømme, var en besluttsom fokusering på både Personen Jesus og Hans undervisning, en stødig lojalitet til Livet i den lokale menighet, en klar avvisning av religiøst bedrag og en helhjertet overgivelse til å gå fremover i tro.

JOHANNES

I løpet av sine tidlige år hadde Johannes - «den apostelen som Jesus elsket» -nytt et dypt vennskap med sin Lærer. I løpet av tre år hadde gruppen av brødre og søstre som hadde fulgt Jesu erfart «vandring med Gud i den kjølige delen av dagen». Johannes, mer enn noen annen, hadde grepet det veldige privilegiet de hadde fått. Han var aldri langt fra Jesus. Johannes hadde vært med Jesus på Forklarelsens fjell og på Oljeberget. Johannes hadde vært en av de få som hadde risikert livet ved å stå nær foten av korset. Han hadde også vært den aller første apostelen som hadde trodd på at Jesus hadde blitt reist opp fra de døde. Johannes, sammen med Peter, hadde stått i fronten med å proklamere den oppståtte Jesus gjennom Judea og Samaria, og han hadde vært en av pilarene i menigheten i Jerusalem.

Johannes visste hva det betydde å leve «akkurat her, akkurat nå» sammen med Jesus, ikke bare mens Jesus levde i Sin fysiske kropp, men også når Han lever i Sin Kropp - menigheten. Han forstod hvor kritisk viktig det var for menighetene å avvise de religiøse lavere nivåene og i stedet presse seg enda høyere sammen med sin Herre. Det er ingen tvil om hvorfor. Ettersom den første generasjonen troende gav plass til den andre og tredje generasjonen, ble Johannes mer og mer bekymret over det han så. Også han sanset en «bevegelse» i feil retning. Som respons skrev han tre brev som er bevart i Det nye testamente - med to korte notater med advarsler mot «spesielle steder», og ett lengre brev til alle menighetene.

Det er ingen tilfeldighet at Johannes skrev sitt brev samtidig som Paulus, Peter og Judas skrev brev om samme sak.

I det interessante første brevet, la Johannes ut i klare ord en serie av tester laget for å skille ekte kristenhet fra religion. Jesus var ekte. Johannes hadde hørt, sett og tatt på Ham. Fellesskap med Jesus akkurat her, akkurat nå kunne være likedan. Men det krevde at en levde i lyset – å kalle synd for synd, og kommer til Jesus for tilgivelse i ærlighet og åpenhet, uansett når mørket kryper inn i den troendes liv. Det betød å adlyde Jesus i det praktiske daglige liv. Faktisk betød det å leve på samme måte som Jesus levde. Det krevde både utholdende kjærlighet og ubøyelig avvisning – kjærlighet til brødre og søstre, og avvisning av verdens veier. Det kalte på en ivrig forventning om Jesu tilbakekomst og en lidenskapelig søken etter renhet for å forberede Hans komme.

Et virkelig fellesskap med Jesus forandrer alltid et menneskes liv ifølge Johannes. Når alt kommer til alt så kom Jesus til planeten jorda for å «ødelegge djevelens arbeid». Det er nøyaktig det han vil gjøre når Han kommer inn i et menneskes liv også. Johannes var opptatt av at standarden til den ekte kristenhet skulle opprettholdes. Han ønsket også å advare de troende om den falske religionen som han så var i ferd med å komme inn i menigheten. Det var helt nødvendig at menigheten «ikke trodde på alle som hevdet å snakke ved Den Hellige Ånd». I stedet var det nødvendig å «teste dem for å se om ånden……kom fra Gud». For det var «mange falske profeter i verden»(1.Joh.4:1). Han oppfordret dem kraftig:

«Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den, og vet at ingen løgn er av sannheten. Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen. Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen. La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen.

Og han kom med samme advarsel i et kort brev til en spesiell lokal menighet, et brev vi nå kaller Johannes 2:

«For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikrist. Ta dere i vare, så dere ikke mister det som dere har vunnet med deres arbeid, men kan få full lønn! Hver den som slår innpå avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» (2.Joh.7-11)

Det var et rykte som sirkulerte gjennom det første århundret om at Johannes aldri skulle dø, men bli værende på jorda inntil Jesus kom tilbake. Men Johannes visste noe annet. Han visste hvor kort hans gjenværende tid var, og han skjønte hvilken alvorlig fare menigheten stod ovenfor idet den allerede stod overfor verdens tiltrekningskraft og fra human religion i kjøttet. Det var grunnen til at han arbeidet så hardt med å oppjustere de troendes forståelse om hva kristendom egentlig betød. Det var en reell fare for at noe veldig kostbart – noe som Johannes hadde hørt, sett og tatt på – faktisk kunne bli glemt i de kommende generasjoner.

JESUS SELV

Årene gikk. Avslutningen av det første århundret nærmet seg raskt. Peter og Paulus hadde for lenge siden blitt tatt opp til himmelen. Praktisk talt hele den første generasjons disipler hadde forlatt jorda. Johannes var en av de få som fortsatt var igjen. Idet den eldre «disippelen som Jesus elsket» var i eksil på øya Patmos bestemte Herren seg for å gi han en siste oppgave: Å skrive det vi nå kaller Johannes Åpenbaring. Jesus startet sitt besøk hos Johannes med å diktere syv bemerkelsesverdige brev som var adressert til lokale menigheter i Lilleasia. Denne gangen var de ikke signert av Johannes, men av Jesus selv. Disse brevene gav et glimt av menighetens status i hele regionen i år 90 e.Kr. Det sammensatte bildet er foruroligende; fem av de syv <>em>menighetene mottar en advarsel eller irettesettelse av Jesus. Det var minst to forstyrrende trender.

Først, det var gjennomgående en glidning mot falsk undervisning. Det apostlene hadde sett for seg, skjedde nå. Falske apostler, «nikolatter» og «jesabeller», forsøkte å selge løgner som en type «dype hemmeligheter». De lokket mange inn i hedenske forestillinger om en «mystisk religion» som i grunnen ikke var for noe annet enn for å tilfredsstille kjøttslige lyster. Disse falske lærerne gjorde alarmerende inntog inn i flere av menighetene, og de ble «tolerert» i de fleste av dem. Jesus var ikke fornøyd.

Dernest hadde en krypende åndelig sløvhet begynt å komme inn. Jesus irettesatte en av menighetene for å være død, en annen for å være lunken og en tredje for å forsake dens først kjærlighet. Menighetene hadde stort sett oversett advarslene fra apostlene og profetene. De var i ferd med å tillate den hedenske verdens tiltrekning å dra dem til sitt eget nivå. Noe måtte gjøres raskt. Jesus formante dem; «Husk fra hvilken høyde dere har falt! Omvend dere og gjør de ting dere gjorde i begynnelsen.»

Så gav Jesus dem en av de mest alarmerende advarsler i Skriften; «Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg.» (Åp.2:5).

Utrykket «lysestake» er et bilde som står for identiteten av disse lokale forsamlinger av troende som menigheter foran Guds åsyn (se Åp.1:12-20). Når Jesus snakket om å fjerne deres lysestake, var det en advarsel om at hvis deres nåværende åndelige forverring fortsatte, ville minst en av de syv menighetene snart miste retten til å kalles en menighet! De kunne fortsette som et ubestemmelig religiøst fellesskap, men de ville ikke lenger kunne kalles en ekte menighet. Jesus ville ikke lenger vandre i vennskap sammen med dem.

Da ville paradiset bli tapt enda gang.

Det hadde vært et bemerkelsesverdig århundre som startet med Jesu fødsel, Hans liv, død og oppstandelse, videre med etableringen av menigheten som Hans hjem på jorda og kulminerte med spredningen av menighetens liv i den romerske verden. Gjennom disse få spesielle årene hadde Gud reversert forbannelsen som hadde hengt over menneskeslekten gjennom årtusener.

Men hva ville denne nye menneskeslekten gjøre med denne kostbare gaven? Ettersom det neste århundre begynte, ville de fortsette å sveve til nye høyder med Gud? Eller ville de fortsette å la tyngdekraften trekke dem ned fra deres «sikre posisjon» i Jesus?