Paradiset glemt: Kristenheten blir religiøs
19/12/2007
ROMERSK HEDENSKAP
Etter hvert som de romerske legionene spredde seg utover sine tre kontinenter, «ble den romerske erobreren selv erobret». Hver ny kultur som ble absorbert ble sterkt påvirket i sin livsstil og religiøse aktiviteter fra det økende pluralistiske keiserriket. Religion var absolutt ikke noe unntak. Hvis du levde i Romerriket i løpet av det andre og det tredje århundret ville du hatt en «kafeteriadisk» av religioner å velge mellom.
De fleste religioner er i realiteten kokt sammen av de samme få ingrediensene. Det er bare «presentasjonene» som er forskjellig. Hovedingrediensen og den underliggende forutsetningen i alle hedenske religioner er polyteisme. Det fantes bokstavelig talt tusenvis av guder og halv-gudommelige «helter» og man trodde at hver av dem hadde autoritet over et spesielt område i den naturlige verden eller i det menneskelige samfunnet. Noen var store fordi de styrte over havet eller sola eller himmelen. Andre var mye mer lokale med en innflytelsessfære som kanskje ikke rakk over en spesiell elv eller bakke. Men alle ble vurdert å være guddommelige og man mente man måtte hylle noen eller alle – og dette var årsaken til at imperiet så lett kunne ønske velkommen så mange nye religioner inn i den hedenske miksen.
Det var også en annen viktig forutsetning i hedenskapen; «gudene» hadde et forferdelig temperament og du likte dem ikke hvis de ble sinte. De var smålige, sjalue, ustabile og kriminelt likegyldige til «underordnede skader» som var forårsaket av deres dårlige humør. Var byen din truet av barbariske angripere? Da var det fordi krigsguden var irritert over noe, og da var det best å binde opp avguden med kjettinger for å holde han igjen! Var en smittsom pest i ferd med å ødelegge hele regionen din? Sannsynligvis var det fordi «jordgudinnen» var ergerlig over at «solguden» hadde drept hennes barn tusen år tidligere. Da var det bedre å sette opp en statue av «solguden» som holder opp en pil og bue slik at han kan «skyte ned» sykdommen. Hadde et jordskjelv skadet byen din og kanskje til og med veltet ned søylene i ett av dine hedenske templer? Sannsynligvis var «jordskjelvguden» sint på «tempelguden». Da er det bedre å finne opp «en tredje gud» som kan irettesette han for deg.
Disse illustrasjonene er ikke fri fantasi, de er reelle eksempler fra romersk historie som viser hvordan menneskene tolket kriser. Og de demonstrerer to andre viktige kjernebegreper i hedenskapen. For det første; menneskelig lidelse var ikke forårsaket av menneskelig synd, men av «guddommelig» synd. I greske og romerske myter utførte «guder» og «helter» mord, barnedrap, umoral, bedrageri og forræderi. Deres uforutsigbare sinne imot mennesker og hverandre var den sanne kilden til menneskelig elendighet. For det andre; det viktige i enhver religion var å godgjøre gudene med det riktige ritualet utført på riktig sted og til riktig tid. Personlig hellighet i tanke og oppførsel tjuefire timer i døgnet og sju dager i uka, var ikke nødvendig. Gudene brydde seg egentlig ikke om dine tanker var fri fra grådighet eller lyst mens du vandret på markedsplassen. De var mye mer interessert i å få din oppmerksomhet og respekt mens du passerte forbi deres hellige steder. Dermed lignet religion mye på næringspolitikk; det handlet om å vite hvordan en kunne få en sjef med dårlig humør – som enten kunne bygge deg opp eller bryte deg ned - over på din egen side.
I en typisk romersk by fantes det en stor variasjon av templer og hellige steder dedikert til forskjellige «guder» hvor du kunne tilbe en hedensk «menighet» etter ditt eget valg. Tempelet ville ha en avgud og et alter inne i et hus overlesset med dekorasjoner. I praksis betød det å tilfredsstille gudene med å holde dem rene og pene, utføre daglige dyreofringer og ære dem med spesielle festivaler. Kanskje ville guden en gang i året bli tatt med på en parade omkring i byen, ledet av spesielle «tilbedelsesgrupper» med musikere, sangere og dansere. Templer og hellige steder var også et sted hvor du kunne gå for å få religiøse råd. For eksempel ved at du kunne kaste en terning eller velge en bokstav fra alfabetet som lot deg plukke fra en liste med generelle svar, eller å lese spådommer om fremtiden på lykkekort. Andre hellige steder hadde mye mere imponerende orakler. Byer, hundrevis av mil borte, kunne sende hele delegasjoner komplett med korgutter, til orakelet for å spørre om hvordan de skulle avverge en pest eller avslutte en hungersnød. Individuelle personer kunne også gjøre en pilegrimsreise for å spørre om deres fremtid eller avgjøre deres filosofiske spørsmål. Disse hellige stedene kombinerte konseptet om «spesielle steder» og «spesielle mennesker». Et typisk orakel bestilte tjenester fra en «prest» for å utføre ofringer, en «profet» til å stønne og mumle usammenhengende, og en «orakelsanger» til å oversette disse bråkete lydene av påstått inspirasjon som formulerte dette inn i et vers eller to på gresk poesi for de betalende kundene.
Gud ble fremstilt hverken vennlig eller tilgjengelig eller nær. Han var - eller i følge det hedenske synet; «de var» nesten trygt begrenset i en «religiøs boks». Romersk hedenskap illustrerer klart hva som hendte med menneskeheten etter syndefallet. Menneskeheten kjente i sitt hjerte dens atskillelse fra Gud. Menneskene kunne ikke benekte Guds eksistens eller deres behov for Hans favør for å overleve på en fallen planet. Likevel krevde menneskene så mye uavhengighet som de kunne få. Løsningen var religion. Innbyggerne i keiserriket hadde en forestilling om «gud» på visse spesielle steder, tider og ritualer utført av trente spesialister. Ved å holde seg til denne religionen håpet de å unngå gudommelig sinne og oppnå gudommelig velsignelse for deres avlinger, familier og byer. Denne eksterne religionen befridde dem fra å måtte bekymre seg over personlig synd eller underkastelse til Gud på et intimt daglig basis.
Den hedenske vrien på teologi forklarer hvorfor de så sterkt hatet de tidlige kristne: Disse etterfølgerne av den korsfestede tømmermannen var «ateister» som nektet å ære «gudene» med rituell tilbedelse. Ved å være så stae inviterte de kristne til katastrofer.
Ingen brydde seg om hva de trodde på; imperiet var villig til å absorbere en ny religion. Men deres avvisning av tradisjonene, ja at de til og med avviste å gjøre så mye som et tegn til å ofre røkelse, gjorde at de ble sett på som en trussel mot samfunnet. Jordskjelv, hungersnød, pest eller krig kunne når som helst ødelegge det mest kultiverte og teknologisk avanserte imperium som verden noen gang hadde sett. Hvis dette skjedde, så var det fordi de kristne hadde fornærmet «gudene».
Respekt var imidlertid det siste de tidlige kristne følte for hedenskapen. De kristne var egentlig ikke «ateister» når det gjaldt «gudene» i Romerriket, men de avviste forestillingen om at en avgud kunne være en «gud» selv om de aksepterte at var en slags åndelig kraft som arbeidet i de hedenske religionene. Og Paulus skrev; «Hold dere altså borte fra avgudsdyrkelsen, mine kjære!……Hva mener jeg med dette? At avgudsoffer betyr noe, eller at en avgud virkelig er noe? Nei! Men det hedningene ofrer, ofrer de til onde ånder og ikke til Gud. Jeg vil ikke at dere skal ha fellesskap med onde ånder.»(1.Kor.10:14,19-20). Ja, du hørte riktig: Paulus kalte de romerske «gudene» for demoner, og dette språket var ikke noe mer politisk korrekt i det pluralistiske romerske imperiet i det første århundret enn det ville vært i den pluralistiske vestlige verden i vår egen tid. Kristne skribenter og lærere i det andre og tredje århundret var enige med Paulus. I deres diskusjoner med hedninger prøvde de ikke å benekte historier om mirakler forbundet med spesielle steder eller avguder. De tilskrev imidlertid disse miraklene til demoniske krefter. Hedenske religioner inkluderte ikke begrepet om en satan eller en djevel, men de kristne slo fast at all hedensk tilbedelse var rettet mot «de onde åndelige makter i himmelrommet».
I løpet av disse århundrene, var de kristne en liten minoritet «i, men ikke av» en fiendtlig verden. De var truet både innenfor og utenfor; innenfor av «tyngdekraftens tiltrekning» - om menneskelig behov for menneskelig religion, og utenfor; av presset av en fiendtlig hedensk majoritet.
«Å GÅ TIL KIRKE» MED DEN NYE GENERASJONEN
Vi bør absolutt ikke tenke at de troende gjennom denne perioden senket sin standard og gladelig blandet seg med hedenskapet. Det stikk motsatte er sannheten; i virkeligheten gikk de til ytterligheter for å forbli atskilte. Kristne som besøkte eller flyttet til et annet samfunn ble ikke ønsket velkommen i en forsamling uten minst ett godt anbefalingsbrev eller en anbefaling fra minst ett medlem. I løpet av samlingene plasserte mange menigheter vakter utenfor døra for å stoppe uklarerte mennesker fra å prøve å komme inn. Denne praksis var vanlig, ikke bare i tider med forfølgelse, men også i tider med fred, og dermed fikk de kristne merkelappen, «eksklusiv», fra deres hånlige hedenske naboer.
Konvertering til den kristne tro skjedde aldri ved at en vantro bestemte seg for å gå til en «menighet» som han hadde hørt hadde gode «gudstjenester» og «nattverds samlinger», og så respondere med å be sammen med en «rådgiver». Denne moderne praksisen var fullstendig ukjent i det andre og tredje århundret. I stedet var konvertering en streng, treårig læretid hvor kandidaten ble fortalt at han måtte slutte med å synde og ble så fulgt tett opp for å avsløre eventuelle små feiltrinn i oppførselen. Lærlingene ble undervist i troens fundamenter, men før den tre-årige testen var over, fikk de hverken delta på møter sammen med menigheten, motta nattverden og ikke engang motta dåp.
En kan med sikkerhet si at de kristne i denne perioden forble lojale til begrepet «hellig nasjon» og et «atskilt folk». Men hva med advarslene til apostlene og profetene som brakte Det nye testamentes åpenbaring til en avslutning? Ville de forferdelige tidene komme som de hadde sett i det fjerne i sine visjoner? En måte å svare på spørsmålet er å se på kjennetegnene til en menneskelagd religion. Drev disse kristne vekk fra et sammenflettet liv med enkel underkastelse og tillit? Var det slik at de i stedet begynte å dele opp livet i seksjoner og betegnet visse steder, tider og mennesker som «spesielle» og resten som «vanlige»?
Vedrørende temaet om «hellige steder», viser svaret seg å være «nei». Vi er sikre på at det ble ikke reist noen «kirkebygninger» på offisiell grunn inntil slutten av det tredje århundret – absolutt ingen. Kristne fortsatte primært å møtes i hjemmene. De eneste hintene om at åndelig liv var i ferd med å bli lokalisert på spesielle steder, kom nær slutten i den perioden da velstående kristne begynte å bygge om husene sine for å gi plass til større forsamlinger. Arkeologer forteller oss at i byen Duro-Europos, som lå nær elva Eufrat, begynte kristne å møtes i et privat hjem som hadde rom som kunne gi plass til ca tretti mennesker. I ca år 240 e.Kr. begynte eieren av huset å bygge om. Han slo ned en vegg for å skape et rom med plass til seksti mennesker. Et lite basseng ble også installert omkring denne tiden, sannsynligvis brukt til dåp. Men denne strukturen fortsatte å være et privat hjem. Det var hverken et «hellig rom», en «kirkebygning» eller en katedral. Det var ikke noe tegn hverken fra arkeologi eller i de tallrike kristne skrifter som antydet at slike strukturer eksisterte før over 200 år etter pinsedagen.
Men når det gjelder «spesielle tider» imidlertid, finner vi tydelige bevis på at «troen som var gitt til det hellige folket en gang og for alltid» fløt stadig over i noe helt annet. Husk at for de første kristne var den «hellige dagen» en hvilken som helst dag kalt «i dag». Men fra midten av det andre århundret kan vi finne den første referansen til søndag som en spesiell dag for de kristne. Det kom fra Justins penn, en konvertert hedensk filosof som underviste i teologi i Roma og som ble en martyr:
«Men søndag er dagen da vi alle kommer sammen da dette er den første dagen etter at Gud hadde forandret mørke og materie, og skapt jorden; og Jesus Kristus vår Frelser steg opp fra de døde samme dag. For Han ble korsfestet på dagen før Saturns dag (lørdag); og på dagen etter Saturns dag, som er søndag, ble Han tatt opp.» (Justin Martyr, The First Apologi, Chapter 67)
Det hadde gått fem generasjoner etter pinsedagen da den første «kristne hellige dagen» ble født i Roma, og sammen med den, en tvilling kjent som «søndagsgudstjenesten». Det var en utvikling av historisk viktighet. Kristenheten hadde alltid vært fokusert på fellesskap, ikke møter. Forandring var på vei.
I det tredje århundret ble det produsert et verk i Syria, kalt «Didascalia», som gav regler for gudstjenesten. Det måtte bli laget plass for benker eller plass for stående for spesielle aldersgrupper og kjønn. En leser skulle «stå på et høyt sted» og presentere to utvalgte tekster fra Det gamle testamentet. Så skulle en solist synge noen salmer, mens folket sluttet seg til i slutten av versene. Sangen ble etterfulgt av lesning fra Det nye testamentet. Menigheten skulle så reise seg og stå med ansiktet mot øst og be. Etter at medlemmene hadde hilst på hverandre med ett kyss, skulle de komme framover i henhold til «deres rang» for ta del i brødet og vinen. Tilsynelatende var gudstjenesten ikke forventet å være for spennende; en diakon var utnevnt til å «se til at ingen hvisket, slumret eller lo, og heller ikke nikket; for alle skulle i kirken oppføre seg viselige og edruelige og ha deres oppmerksomhet fokusert på Guds ord.» Sammenlign denne beskrivelsen med den eneste instruksjonen som finnes i hele Det nye testamentet om hvordan kristne skulle handtere sine samlinger. Denne finnes i Paulus’ korreksjon til menigheten i Korint:
«Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse. Taler noen med tunger, da la det være to eller i høyden tre, én om gangen og la én tyde det. Men dersom det ikke er noen som kan tyde, da skal han tie i menigheten, men tale for seg selv og for Gud. La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, da skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, én for én, så alle kan lære noe og bli formant.» (1.Kor.14:26-33)
Legg merke til at det første århundrets menighet hadde ingen behov for en diakon som skulle holde folk våkne! Også iøynefallende fraværende? Tildelte seter, «et høyt sted» å stå på, en «planlagt liturgi», en seremoni omkring «nattverdenen», en «leder for gudstjenesten», eller «publikum» – kort sagt alle kjennetegnene for gudstjenester fra det tredje århundret og videre. Når de kristne samlet seg i det første århundret, ble det ikke utpekt noen eller noe som helst av oppgaver. Det var ingenting som var planlagt på forhånd. Det var ingen utpekte lesere, talere eller lærere som skulle gi et «budskap for dagen». Tiden sammen var fritt flytende og dynamisk, og kunne avbrytes («når en som sitter får en åpenbaring, så skulle den som taler, stoppe»). Det var heller Jesu ånd enn tradisjon som ledet møtene. Hver troende var en deltager. Hver person vurderte hva han eller hun kunne tilby for å bygge kroppen. Enhver kom forberedt for å dele.
Samlinger i det tredje århundret var trygge og forutsigbare; samlinger i det første århundret var ikke alltid det. Det var grunnen til at Paulus av og til gav korrigeringer! Det var risikabelt, men det var også Liv. Liv! Når Guds folk samlet seg, oppdaget de Ham på nytt - i hverandre. De vandret og samtalte med Ham i «den kjølige delen av dagen», slik Han alltid hadde lengtet etter å vandre med dem.
STARTEN PÅ «GEISTLIGE» OG «LEKFOLK»
I saken om «hellige mennesker» var utviklingen kanskje enda mer foruroligende. I et radikalt brudd med Det nye testamentes erfaring og undervisning, hadde et definert religiøst hierarki begynt å komme. I slutten av det tredje århundret finner vi at hver lokal forsamling var styrt av en enkelt «biskop», som styrte med en høy grad av autoritet og nøt et livslangt engasjement.
Det hadde absolutt ikke alltid vært slik. Som vi har sett, forbød Jesus religiøse titler av noe slag. Ikke en gang apostlene skulle «styre eneveldig eller utøve autoritet» over andre. Det kostet Jesus store smerter å minne dem om det, «Dere har bare en Mester og dere er alle brødre». I det første århundret æret ledere med store evner og sterk tro Jesu befaling. Når en lokal leder i en forsamling gikk over streken og begynte «å elske å være den fremste», var en apostel rask til å advare og irettesette ham (3.Joh.9).
Det er sant at Paulus hadde utpekt ledere i hver menighet da han besøkte dem på nytt noen år etter menighetens fødsel. Disse «eldste» skulle oppdra, fø og beskytte dem som var «yngre» i troen. Men disse eldre troende etterlignet aldri den hedenske modellen for «autoritet», og aldri degenererte de til et en-manns styre eller bygget et hierarki. Paulus’ farvel til de eldste i hans kjære Efesos er klar; en gruppe mennesker – kanskje til og med et fullt rom – med mennesker kalt «eldste», ble sterkt formant: «Hold øye med dere selv og hele flokken som Den Hellige Ånd har gjort dere til tilsynsmenn over. Bli hyrder for Guds flokk, som Han har kjøpt med Sitt eget blod.» I et avsnitt med inspirert tekst, finner vi de samme mennene omtalt som «eldste, hyrder og tilsynsmenn» - ord som er blitt oversatt til tradisjonell religiøs vokabular som «prester», «pastorer», «forstandere» og «biskoper». (Avskjedstalen til de eldste i Efesos, Apg.20). Men i Paulus’ verden hadde disse greske ordene ingen religiøs betydning uansett. De var ingen «titler» som betegnet en «posisjon» eller et «embete». De var simpelthen beskrivelser av mennesker som hadde oppnådd moden tro og vurderingsevne (eldste), som kunne mate og beskytte Guds lam (hyrder), og som hadde større åndelig tyngde og var derfor i stand til å få større visjoner og et klarere perspektiv(tilsynsmenn). Disse ord-bildene beskrev alltid en gruppe mennesker som hadde nødvendige gaver og modenhet for å tjene den lokale «menigheten». De beskrev aldri et enmanns-styre.
Vi har nok historisk materiale til i det minste kunne å skissere utviklingen av én person, kjent som det tredje århundrets biskop. I nittiårene kom det et brev fra en kristen i Roma til menigheten i Korint som brukte begrepet «biskoper» i flertall i betydningen menn i den lokale forsamlingen. Men omkring 110 ble et brev sendt til de største menighetene i provinsen Asia - hvorav mange hadde mottatt et brev fra Jesus selv i Johannes Åpenbaring bare en generasjon tidligere - som nevner en enkelt biskop i hver menighet. Ikke alle gav entusiastisk støtte til det voksende hierarkiet. «Hyrden i Hermas», som ble skrevet omtrent på samme tid, avslutter med et tegn som symboliserer kirken med denne advarsel: «Derfor sier jeg til dere som styrer kirken og som okkuperer sjefs-setene; vær ikke som trollmennene som bærer sine rusgifter i sine kister, men dere bærer deres rusgifter i deres hjerter» - giften av ambisjon.
I det andre århundret kom det stadig flere alarmerende signaler. Ignatius skrev at biskopen var «bildet av Faderen» og at mennesket som ikke gjenkjente han på den måten «bedrar ikke bare biskopen som er synlig, men også Gud som er usynlig». Menneskene skulle til og med føle «høyaktelse» for en biskop. De som forsøkte å opptre uavhengig av biskopenes autoritet var «djevelens tjenere». Eller som en kyprioter sa det i det tredje århundre; «Opposisjon mot «Guds minister» var det samme som å opponere mot Gud selv». I midten av det tredje århundre ble det rapportert at lekfolk i Roma sa, «En Gud, en Kristus, en Hellig Ånd, og i en menighet skal det bare være én biskop.»
Læreren Origen mislikte denne utviklingen:
Vi «ledere» skremmer folk og gjør oss selv utilgjengelige, spesielt hvis de er fattige. Til mennesker som kommer og ber oss om gjøre noe for dem, oppfører vi oss verre enn tyranner; vi oppfører oss villere overfor dem som gir oss bønneskrifter enn noen sivile ledere ville ha gjort. Dere kan se dette skje i mange anerkjente kirker, spesielt i de større byene. (Origen, Commentary on Matt.16:8)
Det var sikkert andre også som opponerte mot utviklingen av den profesjonelle «hellige mann» i kristenheten. Hvis alle ting hadde gått greit, ville menn som Ignatius aldri ha følt behov for å støtte opp om biskopenes autoritet. «Bispedømmet» lignet mer og mer på et kirkelig diktatur. Men ikke en gang i det tredje århundret bar biskopene klær som gjorde at de skilte seg ut. De mottok kanskje en del av den frivillige ofringen fra de troende, men de var ikke garantert lønn. Lønninger skjedde i denne perioden kun i visse kjetterske grupper og ble betraktet som skandaløst i menighetene. Og det var ingen tegn til hierarki større enn den lokale forsamlingen; det var ingen «biskop over biskoper» i disse århundrene. Likevel var religionsglidningen nedover skrenten allerede i gang med å få større fart. Fra denne tiden av var det et synspunkt hos de mest uttrykte kristne som det sjeldent ble stilt spørsmål ved: Det var at de trengte en profesjonell geistlig - med tittel - som stod mellom «vanlige folk» og deres Gud.
Det var i løpet av den samme periode at de kristne gjorde et annet stort steg mot å oppgi deres fødselsrett til et intimt og nært vennskap med Jesus. Ironisk nok, så kom dette gjennom det vi beundrer de troende mest for i denne tidsepoken - deres mot og utholdenhet til tross for forfølgelse. Til denne dag blir vi fortsatt rørt av tilliten og roen hos de troende som for eksempel, Perpetua og Polycarp, da de ble stilt overfor tortur og død. Det er ikke vanskelig å se for seg inntrykket som martyrenes tro gjorde på sine samtidige. Kristne som ble satt i fengsel for sin tro og likevel fortsatte å snakke modig om Jesus mens de ventet på dom og henrettelse ble æret som superhelter i troen. Det var svært mange som trodde at kristne som ventet på døden nøt en nærhet til Gud uten like og trodde at deres bønner var ekstra effektive, og søsken i troen begynte å be dem om å be for deres synder eller andre ting. Etter henrettelsene ble martyrer konstant holdt oppe som eksemplariske kristne i nesten alle forsamlinger. Deres dødsdager ble husket og feiret hver år, noe som forsterket denne «spesielle dag»-mentaliteten som var i ferd med å slå rot i menighetene.
Hele martyrium-begrepet ble stadig mer fordreid. Melito, som hadde tittelen «biskop av Sardis», skrev i slutten av det andre århundret: «Det er to ting som gir syndsforlatelse: Dåp og lidelse for Kristi sak.» Tertullian, den nordafrikanske lederen, sa det enda mer rett ut bare en generasjon senere: «Ditt blod er nøkkelen til Paradiset.» Noen kristne begynte til og med å tilby seg for frivillig martyrium til stor forundring for de hedenske guvernørene.
I det tredje århundret begynte folk å samle suvenirer fra de henrettede troende – biter av klærne, private effekter, beinstykker – delvis til inspirasjon og delvis som «åndelige lykkeamuletter». Folk tok praksisen om å be martyrene om å be for dem enda videre. Besøkende til gravene deres pleide å be om forbønn fra de døde troende. Praksisen med å «høyakte martyrer» og deres relikvier hadde begynt. Konsekvensen for troen var monumental.
KONSTANTINS «OMVENDELSE»
Han var en av de sentrale skikkelsene i historien. Han grunnla en religion. Hans navn var Konstantin.
Hans far hadde blitt utpekt som en av fire som styrte det romerske imperiet. Konstantin hadde blitt svært bitter for at ikke han også hadde blitt inkludert blant de fire. Han fulgte sin far til den romerske utposten i Britannia og ventet på et gunstig øyeblikk. Og da hans far døde fikk han troppene til å proklamere ham som den nye keiseren. I løpet av de neste tre årene kjempet og manøvrerte han seg til større makt, og i år 312 var Konstantin klar til å lede sine tropper sørover i håp om å erobre den store prisen: Roma. For å komme til denne byen, måtte de krysse Milvian bru, en steinkonstruksjon over elva Tiber. Hans motstanders armè kom fra byen for å forsvare brua. Det var der noe hendte som fikk sin effekt på kirkehistorien for i alle fall de neste to tusen årene. Vi har ikke Konstantins egen fortelling om disse begivenhetene, kun fra to av hans bekjentskaper:
Bare fire år etter begivenheten skrev Lactantius, en fremtidig privatlærer for keiserens sønner, at Konstantin hadde sett i en drøm «umiddelbart før kampen» der han var blitt beordret til å markere sine soldaters skjold med "Guds himmelske tegn."
Vi har også det romerske senats versjon av begivenhetene presentert for oss på et monument, kjent som Konstantins bue, bygd i år 315, kun tre år etter Konstantins «omvendelse» og den etterfølgende seier. Buen viser den tidligste kjente nedtegnelsen om begivenhetene. Inskripsjonen slår enkelt fast at Konstantin hadde vunnet sine kamper «ved en «gudommelig» tilskyndelse», uten å slå fast hvilken guddom senatet hadde i tankene. Keiserens livvakter er skildret, men det finnes ikke noe «korsets tegn» på skjoldene deres. Over dem svevde de tradisjonelle bildene av hedenske «guder». Senatorene var hedninger som lagde et monument for andre hedninger. Kanskje det var grunnen til at de utelot referanser til kristenhet på buen. Det synes merkelig at Konstantin aldri fikk monumentet «korrigert» hvis han hadde funnet dette fornærmende.
Biskop og kirkehistoriker Evsebius fra Cæsarea, som har skrevet en sterkt nedsettende, men likevel utførlig biografi om Konstantin et kvart århundre senere, minst et dusin år etter å ha hørt Konstantins beskrivelse av hendingene, slo fast at den fremtidige keiseren hadde hørt at hans politiske rival i Roma brukte trolldom og ofringer for å få støtte fra de hedenske gudene. Konstantin følte selv behov for guddommelig hjelp i armeen, og ifølge Evsebius var det da at Konstantin og «alle troppene» så et syn på himmelen ved middagstider: Et kors med en tydelig tekst under: «I dette tegn skal du seire». Det ble hevdet at den natta så Konstantin Jesus i en drøm hvor Han gav ham ordre om å bruke korsets tegn «i engasjementene sine mot fienden». Neste dag beordret Konstantin mennene sine til å male et kors på skjoldene sine. Så startet han angrepet- som lyktes bortenfor hans villeste drømmer. Imperiet var hans.
Vi kan aldri være sikker på hva som eksakt skjedde ved Milvian bru i 312. Men vi kan være sikre på dette: Ingen av de tre fortellingene om «begivenheten», hverken den som ble meislet ut i stein av romerske hedninger, eller skrevet på pergament av bekjennende kristne, nevner noe om synd, Blodet, tilgivelse, omvendelse, forsoning eller en ny fødsel. Det er en merkelig «omvendelse». I mange etterfølgende år demonstrerte Konstantin stor toleranse, helt til punktet for kompromiss, med den største hedenske religionen. Han beholdt den tradisjonelle imperietittelen, «pontifex maximus», som var tittelen for ypperstepresten for den gamle hedenske romerske religionen. Bildet av den hedenske «solguden» hadde blitt tilbedt både av Konstantins far og de tidligere keisere, og vises tre ganger på Konstantins æresbue. Offisielle dokumenter, inkludert mynter, fortsatte å vise denne «solguden» fram til år 324.
I år 325, sammenkalte Konstantin til to «økumeniske kirkeråd» som skulle behandle problemet med kjetteri. Biskoper og andre ledere ble sammenkalt fra alle deler av imperiet. I en tale som tilskrives ham på det første av disse kirkemøtene, siterte Konstantin fritt i det lange og brede fra to hedensk-religiøse kilder, en av dem en legendarisk profetinne og den andre, en klassisk romersk poet. Merkelig nok så han ikke på ordene deres bare som autoritative, men han prøvde også å lage kristne prinsipper og vitnesbyrd ut i fra dem. Neste år for eksempel, da en prominent hedensk prest ønsket å gjøre en pilegrimsreise til Egypt for å se en avgud som snakket som et menneske, betalte Konstantin regninga.
Konstantin mislikte byen Roma. Derfor bestemte han seg for å bygge en ny hovedstad, kalt Konstantinopel (Istanbul i dagens Tyrkia). På innvielsen i 330 arrangerte han en seremoni som var halvt kristen og halvt hedensk, og plasserte et bilde av korset over krigsvogna til «solguden» på markedsplassen.
Det var ikke før kort tid før sin død i 337 at Konstantin lot seg døpe. Slik han forstod det, trodde han at synder som ble begått etter dåpen ikke ville bli tilgitt og ventet derfor til det siste mulige øyeblikk med å gjennomføre ritualet.
Det var virkelig synder å være bekymret for. Kort tid etter at Konstantin inntok Roma, ble hans tidligere allierte – nå oppfattet som hans konkurrent – funnet kvalt til døde. I 326 henrettet Konstantin sin eldste sønn for en skandaløs anklage mot han. Noen måneder senere, når han skjønte at han var blitt misledet om sønnen sin, henrettet han anklageren – som var hans egen kone, som het Fausta. Det kan være lite tvil om at Konstantin var ambisiøs og skånselsløs når det gjaldt å beskytte bildet av seg selv og sin posisjon.
Slik var Konstantins «omvendelse» og dens effekt på hans liv. Selv om det kan stilles spørsmål om ektheten ved hans omvendelse, er det ikke tvil om effekten av den. Keiseren kastet seg inn i sitt nye prosjekt med stor energi, pasjon og skarpsindighet. Forandringene han innlemmet i sin religion i løpet av en enkelt generasjon - er ikke mindre enn revolusjonære.
«OMVENDELSEN» AV KRISTENDOMMEN
Konstantins mål var å forene keiserriket under «korsets tegn». Han så på seg selv som en skjebnens håndlanger og et mektig instrument i Guds hender. I et åpent brev fra omkring 324, skrev han:
«Det kan ikke bli sett på som arroganse hos en som har mottatt fordeler fra Gud og bli høyt anerkjent i høye toner. Jeg var selv instrumentet som Han valgte og vurderte som passende for å utføre Sin vilje. Følgelig, helt fra det fjerne Britiske havet...ved hjelp av guddommelig kraft, har jeg forvist og fullstendig fjernet all form for ondskap som rådet, i håp om at menneskeheten blir opplyst ved min hjelp, og blir kalt tilbake til å overholde de hellige Guds lover, samt at vår velsignede tro kan blomstre under ledelse av Hans allmektige hånd.» (Eusebius, Life of Constanine II, Chapter 28)
Dette er ord fra en mann som så på seg selv i nesten messianske former. Han var en mann med et oppdrag: Å trekke opp det onde med roten og opplyse menneskeheten slik at kristenheten kunne vokse. Hvordan ville han gjennomføre et slikt høytsvevende mål?
Han ville bygge «kirkebygninger».
Fra starten av det fjerde århundret hadde bare noen få lokale forsamlinger gjort det store spranget fra å samles i ombygde private hus til å reise bygninger til religiøse formål. Fra historiske dokumenter kjenner vi til en by i Egypt med to «kirkebygninger», en synagoge og tolv hedenske templer. Et øyevitne til den store forfølgelsen i Egypt i 303 forteller om tre andre byer hvor «kirkebygninger» av typen basilika var blitt brent ned. Men disse bygningene var ikke imponerende bygninger, antagelig var de enkle trekonstruksjoner. De var åpenbart ikke laget for en keiserlig religion.
Konstantin startet sin karriere som bygningsmann med å reise en enorm statue av seg selv, «ti ganger større enn livet», som holder et «storslagent spyd i form av et kors» i den travleste delen av Roma. Så konstruerte han sin første av mange «kirkebygninger» i Roma, et virkelig praktfullt palass, Lateran Basilica, som ble lagt under biskopen av Roma og som til denne dag tilhører paven.
Hans mor, Helena, både oppmuntret og hjelp til med finansieringen av hans fjerde århundres byggeprogram. Hun gjorde en «pilegrimsreise» til Jerusalem i 326 - like etter avrettingen av hennes svigerdatter og barnebarn. Etter tilbakekomsten bygde Helena et kunstferdig basilica rundt et rom i hennes keiserlige palass. Gulvet ble dekket med jord fra Jerusalem. Det var tenkt å tjene som et hellig sted for suvenir-relikvier som hun brakte med seg fra «det hellige land». Det ble sagt at det blant pyntegjenstandene fantes et ben fra Tomas’ pekefinger som han hadde brukt til å sjekke Jesu sår. Dette hellige stedet finnes fremdeles i dag.
Slik startet en enestående bølge med bygging av religiøse byggverk. I de neste tjuefem årene finansierte Konstantin en serie med praktfulle overdådige religiøse byggverk utover hele keiserriket. Han befalte biskopen i Jerusalem å bygge, på det offentliges bekostning, en «kirke over Den Hellige Grav» på det antatte stedet for Jesu grav på Golgata. Han bygde også en gigantisk kirke over graven i Roma hvor man trodde at Peter hadde blitt begravet. Han fortsatte å bygge lignende hellige steder som konkurrerte i prakt med hvilket som helst hedensk tempel i Betlehem, Mamre, Nikodemia og Heliopolis. Hans egen by, Konstantinopel ble heller ikke glemt. Gradvis ble den fylt med martyrers relikvier som overtok plassene til de polyteistiske helligdommene som fantes på hvert gatehjørne.
Konstantin begrenset seg imidlertid ikke til bare å bygge «hellige steder». Han ble også kjent å gi lover for «spesielle dager». I 321 gav han ut dekretet om at «Dies Solis», soldagen eller «søndagen» - skulle være hviledag i hele imperiet:
«På den ærverdige soldagen kan alle øvrighetspersoner og folk få hvile, og alle verkstedene være stengt. Men på landsbygda imidlertid, kan folk som er engasjert i landbruket, fritt og lovlig fortsette med sine sysler siden det ofte hender at den neste dag ikke er passelig for såing eller vinstokkplanting; for at rike avlinger ikke skal gå tapt ved å neglisjere de riktige øyeblikkene for slike operasjoner.» (Constantine, Decree of March 7,321)
Igjen ser vi hvordan Konstantin lagde en merkelig blanding av hedenskap og kristenhet slik som han oppfattet det. «Dagen til ære» for solguden, guddommen som Konstantins far hadde tilbedt, skulle nå bli feiret med en sabbats-lignende markeringsdag. Konseptet til «søndagsgudstjenesten» hadde blitt løftet til et fullstendig nytt nivå med mulighet for å ta en fridag fra arbeidet og møtes i de luksuriøse nye «kirkebygningene». Konstantin hadde virkelig satt sitt preg på samfunnet. Men den største påvirkningen hans var kanskje utviklingen av geistligheten. Konstantin gav dem enorme privileger og makt.
I byene i det romerske imperiet kom pengene til de fleste offisielle arbeider, inklusiv leker og feiringer, ikke fra skatter, men fra embetsmennenes personlige formuer. «Elsk hjembyen din». Hvis du var et medlem av den romerske overklassen, betød det å bruke enorme beløp av sin personlige formue for å finansiere offentlige arbeider. I realiteten var det en bratt gradert inntektskatt. I henhold til loven var ingen betydelige eiendomsbesittere fritatt. Konstantin forandret loven med et pennestrøk. Fra 313 av ble biskoper og kristne «geistlige» unntatt fra byrden av å drive et embetskontor. Så stor var den finansielle belønningen at keiseren måtte gi ut et nytt dekret som forbød formuende hedninger fra å utgi seg som geistlige for å oppnå samme økonomiske fordel!
På samme tid utvidet han kraftig biskopenes makt. Ja, til og med i rettsaker kunne en biskop fastsette en dom som var bindende i enhver rettsal. Konstantin sammenkalte også geistlige fra hele imperiet til møter for å gi lover om spesielle religiøse spørsmål. I økende grad etterlignet geistligheten i form og funksjon et verdslig departement. I slutten av det tredje århundret hadde romerske guvernører fått stedfortredere som ble kalt «vikarer» og provinsene hadde blitt gruppert inn i større regioner som ble kalt «bispedømmer». Disse ordene ble stjålet av det voksende religiøse byråkratiet bare en generasjon senere. Under Konstantin vokste det religiøse hierarkiet fra et lokalt uttrykk til et globalt et.
Det som hadde begynt som en gradvis glidning i det andre og tredje århundret, hadde akselerert til et fritt fall i det fjerde århundret. Kristenheten hadde blitt omformet til en religion. Det bar alle kjennetegnene på en humanistisk religion med spesielle steder, dager og mennesker. Konstantin hadde gjort mye for å formulere og promotere denne forandringen. Men hans største påvirkning hadde vært å åpne kirkens dører for en ny slags omvendte mennesker - mye lik hans egen omvendelse. «Menigheten» i det fjerde århundret betød noe radikalt annet enn det hadde gjort for Paulus, Peter og Johannes. Kirken ble nå fremholdt som noe en kunne søke til istedenfor å møtes hemmelig i private hjem og frykte for at noen skulle dundre på døra, noe som kunne bety en ny runde med forfølgelse. Disse nye «kristne» kunne nå trygt samle seg i de mest praktfulle bygningene i imperiet.
Istedenfor å dele livet sammen, sju dager i uka, så var det nå mulig å «oppsøke gudstjeneste» på dagen til minne om solguden uten å bli forstyrret for mye i sitt eget private liv. «Medlemskap» var nå politisk korrekt og det logiske valget for de oppadstrebende unge romerske karrierejegere som ønsket å nå toppen i det moderne nye «kristne imperiet».
Det var lettere å være en slik type kristen enn å ikke være det. Og på den tiden Roma falt og den mørke tiden begynte, bekjente de fleste i det kontinentale Europa – med unntak av noen få jøder som holdt ut – å være en kristen.
TILPASNINGEN TIL HEDENSKAPEN
På grunn av Konstantin og lederne som kom etter ham, fikk de geistlige et forvirrende problem i hendene sine. «Kristenheten», slik Konstantin hadde beskrevet det, skulle bli statens religion. Borgerskap i imperiet (og i kongedømmer som hadde fulgt det) ble til slutt likestilt med medlemskap i den «katolske» (dvs den universelle) kirken. Men hvordan «kristner» du innbyggere i et hedensk imperium? Mange av disse var nå i ferd med å «konvertere» i hopetall i håp om sosialt avansement, eller på grunn av sterkt press fra sine omgivelser – eller til og med etter å ha blitt stilt overfor sverdet.
I de første få generasjonene av kristenheten hadde hver eneste person som tilsluttet seg menigheten i sitt hjerte, gjort dette frivillig, til tross for fiendtlige og dypt forskansede politiske og religiøse krefter. Kraften i denne fullstendige og frivillige overgivelsen var udiskutabel. De hadde ikke bare overlevd et fiendtlig miljø, men de trivdes i det. Som forfatteren av Hebreerbrevet skrev;
«Men tenk nå tilbake på den første tiden - den gang dere var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse. Dels ble dere selv gjort til et skuespill ved spott og trengsler, dels sto dere sammen med dem som fikk gjennomgå dette. For også fangene hadde dere medlidenhet med. Og dere fant dere med glede i at eiendelene deres ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved.» (Heb.10:32-34)
Menigheten levde som en tett sammensveiset familie som hadde beregnet kostnadene ved overgivelse og bestemt seg for å følge Jesus uansett - fordi de mente det var verdt det.
Kristendom som statsreligion var imidlertid noe helt annet. «Menigheten» var nå ment å skulle omfatte en veldig stor befolkning som ofte foretrakk sin hedenske religion, men «gikk inn i» den nye fordi de følte at de måtte det. Herav oppstod problemet som de religiøse lederne sto overfor: Hvordan tvinger du lojalitet på folk? Hvordan får du folk til å like noe de ikke liker? Hvordan får du noen til å avvise en hedensk religion samtidig som de omfavner den inne i seg?
Èn strategi er instruksjon, idet man forutsetter at folk ønsker å holde seg til den hedenske troen og praksisen bare fordi de er ukjente med troen på den «bedre» religionen. Denne strategien ble brukt med ekstremt begrenset suksess. Antagelsen viste seg å være naiv. De fleste menneskene foretrakk sine gamle liv selv om det nye ble forklart for dem.
En annen strategi er tvang. Gjennom middelalderen ble tvang brukt til forskjellige tider og steder, fra religiøse lederes lokale aksjoner helt opp til inkvisisjonens skrekkvelde, ofte med en stor grad av flid og iver. Men kloke hoder oppdaget til slutt sannheten; tvang kan produsere en knurrende utvendig ettergivenhet, men det kan aldri skape en forandring på hjertenivå. Tvang og omvendelse er i realiteten komplette motsetninger.
En tredje strategi er tilpasning. Hvis folk flest foretrekker det gamle livet, kan man simpelthen justere den slik at den både ser, høres og føles som det gamle livet. Det religiøse lederskapet brukte denne strategien – noen ganger ubevisst, men ofte helt bevisst - og til slutt oppnådde de de resultater som de hadde håpet på. Mange hedenske religiøse elementer ble introdusert inn i kristenheten. De mest forkastelige kvaliteter ble rensket ut og de mest sentimentale kvaliteter ble «kristnet» med nye navn og med beskjedent innskrenket praksis. Kristenheten ble beveget litt etter litt i mot de hedenske religionene inntil størstedelen av den europeiske befolkningen følte at den nye religionen var tilstrekkelig akseptabel innenfor deres komfortsoner.
Jesus hadde en annen idé. Han ønsket aldri å skape en statsreligion - eller noen annen religion for den del. Han beskrev at Hans vei, veien til Livet, var en smal og vanskelig vei. Veien var åpen for alle, men bare noen få ville noensinne bestemme seg for å våge seg på den (Matt 7:14). Jesu’ strategi var først og fremst en proklamasjon og demonstrasjon av Guds rike, og en invitasjon til «alle som hadde ører å høre med» til å forlate sine tidligere liv og omfavne Hans liv. Han hadde verken behov for tvang eller tilpasning. Han visse allerede at det ville ikke fungere å pusse opp en religion med små justeringer og reparasjoner, og forklarte:
«Han sa også en lignelse til dem: Ingen river en lapp av et nytt klesplagg og setter den på et gammelt. Ellers river han også det nye i stykker, og lappen av det nye passer ikke til det gamle. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker, for da vil den nye vinen sprenge sekkene, vinen renner ut og sekkene blir ødelagt. Men ny vin skal fylles i nye skinnsekker. Og ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny. Han sier: Den gamle er god.» (Luk.5:36-39)
De religiøse embetsmennene fra det fjerde til og med det fjortende århundret ignorerte for en stor del dette rådet. Det måtte de gjøre for de hadde en agenda om å omforme kristenheten til en religion som alle både kunne og ville akseptere. På en eller annen måte måtte de omforme kristenheten til en supermotorvei som alle kunne reise på, selv om de reisende ville ha foretrukket en annen vei. For å oppnå dette målet, rev de stykker av Jesu religion og med dem prøvde de å dekke over de mest forvirrende hullene i hedenskapen.
De tømte den nye vinen fra Jesus opp i de gamle skinnsekkene av tradisjonell europeisk religion. Og de oppnådde sine mål: Folk flest forholdt seg til slutt til den nye statsreligionen.
Sant nok ble den nye vinen forspilt. Men folk flest mente likevel at den gamle vinen var helt fin.
Languages
ЗАБЫТЫЙ РАЙ: ХРИСТИАНСТВО СТАНОВИТСЯ РЕЛИГИОЗНЫМ
