Kristendommen i et Nytt Årtusen

19/12/2007

Mye har skjedd i løpet av syttenhundreår. Korstog. Inkvisisjoner. Reformasjoner. Bevegelser. Misjon. Alt dette har gitt en effekt på historien og har vært gjenstand for talløse analyser. Det viktigste for oss er å forstå at kristenheten i de første få århundrene har gitt oss to arvegods å velge i blant.

Den ene arven daterer seg til den første tiden da en gruppe menn og kvinner levde sammen med Jesus og erfarte Livet med Han vært øyeblikk og på hver plass de gikk. Disse tidlige disiplene introduserte den samme underleggelsen under Jesus og nytelsen ved å være sammen med Ham til neste generasjon. Dette fellesskapet ble kalt menigheten.

Den andre arven skriver seg fra nesten like langt tilbake i tid, og deler livet opp i seksjoner med «spesielle» dager og vanlige dager, «spesielle» steder og vanlige steder, «spesielle» mennesker og vanlige mennesker, religion og det virkelig livet. Den andre versjonen av kristenheten vokste opp parallelt med den første, ble gradvis viktigere i det andre og tredje århundret, og dominerte i det fjerde århundret.

Hvor står vi så i dag nå som kristenheten går inn i et nytt årtusen? Hvordan er livet for de fleste som bekjenner seg om kristne? Lever de et inspirert liv med Jesus og hverandre i hvert øyeblikk og på hvert sted? Eller er det spesielle steder, tider og mennesker som fortsatt dominerer deres tenkning og handlinger?

RELIGION OG FAST EIENDOM

Dagens tilhengere av den kristne religion kan skryte av anlegg og hjelpemidler som kan måle seg med alt verken Konstantin eller middelalderske katedral-byggere noen sinne har oppnådd.

I Sør California befinner det seg en religiøs bygning som fungerer som et landemerke. Denne «katedralen» er tegnet av en verdensberømt arkitekt og er konstruert med 10.000 glasspaneler. Den ble bygd i løpet av en tre års periode for 55 millioner dollar i 2007. Pastoren i denne tidlige «megakirken» finansierte den for en stor del ved å selge individuelle glasspaneler for 500 dollar stykket. Denne kolossale strukturen, som rommer 3000 sitteplasser, er også kjent for et av de største orglene i verden.

På den andre siden av verden finnes en religiøs megakirke fasilitet med eksteriør av titan. Ferdigstilt i 2002 for 27 millioner dollar. Den har 2300 sitteplasser med fasiliteter etter modell av Guggenheim-museet i Bilbao i Spania. Den inneholder blant annet spisesteder, golfbane, hage på taket og en salong med flere innebygde plasma TV’er. Auditoriet dekker 1670 m2. Scenen har lysende LED skjermer og to tilhørende makeup rom.

I 2005 flyttet den største megakirken i USA inn i en bygning som faktisk hadde vært hjem for et profesjonelt basketballteam. I 1959 begynte en gruppe frie troende å møtes i en forlatt kolonialforretning. I dag møtes den i en arena med 16.000 sitteplasser. Over en periode på 15 måneder ble den renovert for 75 millioner dollar. Gjennom gudstjenesten viser tre gigantiske skjermer videoklipp, mens taleren preker fra en gigantisk roterende gylden globe.

Disse moderne former for «basilicas» er simpelthen de mest synlige eksemplene på integrerte trekk i den moderne kristendommen: «Kirkebygningen». Men de er absolutt ikke de eneste eksemplene: Bare i USA alene var det i begynnelsen av det nye tusenåret minst en kvart million menigheter som hevdet å representere den kristne religion. Noen av disse gruppene delte på bygningene, andre leide offentlige fasiliteter - som skoler og kinosaler. Men de fleste møttes i deres egne vigslede bygninger, alt fra enkle urbane butikklokaler til forseggjorte glasskatedraler. I følge en forsiktig vurdering finnes det nesten 200.000 kirkebygninger spredt utover det amerikanske landskapet. Verdien av bygningsmassen som tilhører religiøse menigheter er vurdert til mer enn 6 milliarder dollar.

Jesus fortalte en gang en naiv frivillig etterfølger, «Rever har huler å bo i og fuglene har reir, men Menneskesønnen har ingenting å legge hodet sitt på» (Luk.9:58). Hvordan kan det da ha seg at det nå er omkring 200.000 forskjellige strukturer som hevdes å være «Guds hus»? I Det nye testamentet leser vi om både individuelle og menigheter som ofret penger for å «huske de fattige» (Gal.2:10, 2.Kor.8-9) og for at evangeliet kunne forkynnes (Filipp.4:10-20). I det tjueførste århundret ser vi at troende investerer milliarder av dollar i murstein og sement - eller noen ganger i glass og titan.

Ingen antyder at bibelen forbyr religiøse strukturer. Men vi antyder bestemt at i hele Det nye testamentet finnes det ikke en eneste kristen som noen gang bygde noen. Det er åpenbart at de aldri kom på tanken å gjøre det.

En av de hurtigst voksende religiøse bevegelsene i den vestlige verden forsøker å klare seg uten noen «kirkebygning» i det hele tatt. I følge en oversikt i 2006 tilhører ca 5 % av alle amerikanere en eller annen type religiøs menighet som kun møtes i hjemmene. Videre er det 19% som har en fot i begge verdener hvor de deltar jevnlig både i en husmenighet og i en tradisjonell menighet. Den vanlige husmenighet har i gjennomsnitt bare tyve deltagere, av dem sju barn. Tre fjerdedeler av deltagerne har deltatt mindre enn ett år. De fleste ser på forandringen som en positiv erfaring idet de rapporterer en høyere grad av tilfredshet enn deres konvensjonelle motparter, med høyere kvalitet på deres lederskap, på overgivelsen i tro hos deres trosvenner og den åndelige dybden som de har erfart.

Men det operative ordet i forrige avsnittet kan godt være; «å oppsøke». De møtes i et hus eller på et annet anvendelig sted istedenfor i en tradisjonell kirkebygning. Men de fleste av dem har kun flyttet sine «søndagsgudstjenester» inn i en stue med få vesentlige forandringer, bortsett fra mindre plass og mindre formelle omgivelser. Hele 80% av husmenighetene møtes fortsatt til samme tid hver uke, og 62% prosent varierer aldri formen på møtene. Her er det et spørsmål som er vanskelig å vurdere i disse oversiktene:

Hvor mange av medlemmene i husmenighetene lever et tett sammenflettet liv utenfor møtene? Eller for å stille spørsmålet motsatt: Hvor mange av medlemmene i husmenighetene lever fortsatt et liv som er delt opp i avdelinger? Hvor mange tenker og lever som om «kirken» er lokalisert på et bestemt sted?

JULENISSEN, PÅSKEHAREN OG «SOLGUDENS ÆRVERDIGE DAG»

I den vestlige befolkningen synes kalenderen å være sentrert om en hellig dag - kjent som «jul». Hvordan kan en utenforstående finne en fornuftig mening om denne feiringen? På den ene siden handler det om en liten baby som ligger i et fòr-trau som minnes ved å bli feiret gjennom en hel måned med non-stop-musikk. På den andre siden handler det om en eldre arktisk beboer som i bryter enhver fysisk lov ved å fly i sikksakk over jordkloden på en slede som er trukket av reinsdyr som nærmer seg lysets hastighet i løpet av en eneste natt. Det sies at denne trinne gentlemannen bryter seg inn i hvert eneste hjem, enten ved å åle seg ned gjennom skorsteinen i husene til folk eller ved å gjøre andre brudd på sikkerheten for å levere gaver. Vår observatør på utsiden ville uten tvil ble både lettet og forvirret over å få vite at denne mannen simpelthen er en del av en gjennomtenkt mytologi som har gått i arv som en sannhet til tillitsfulle barn ifra tilsynelatende ansvarlige voksne. Det ville være forståelig om observatøren spurte om den andre historien – den om babyen – også bare er et eventyr.

Da er det ikke til å undre seg over at folk i vesten som vokste opp med disse konkurrerende historiene syntes det var vanskelig å få tak i «den sanne meningen med jula». «Tidsånden» i denne sesongen ser ut til å ha noe gjøre med glede, generøsitet og generell snillhet, men hvorfor julen feires ser ut til å være vanskelig å få tak i. Som Shaw en gang sa, «Hva en mann tror på, kan man konstatere, ikke i fra hans trosbekjennelse, men i antagelsene som han vanligvis handler på.» Kanskje kan vi da så forstå hva folk virkelig tror om jula ved å se på hva de vanligvis gjør i denne sesongen.

Det viser seg at de fleste shopper og går i selskaper.

Gjennom de første ti måneder i 2006 viser statistikkene til Census Bureau at varehandelen i stormagasinene i USA summet av gårde med 10 milliarder dollar i omsetning hver måned. I november begynte varemagasinene å synge en ny tone: De kjente melodiene fra kassaapparatene som ringte sammen med et roterende lydspor med de samme tretti «julesangene» spilt uten stopp over høyttalerne. Det er musikk til å handle i. Salgstallene steg til 13 milliarder dollar i november og skjøt opp som en rakett til 18 milliarder i desember – mesteparten av dette skjedde i de tre første ukene.

Andre detaljistforretningene kunne vise til lignende salgsøkninger i løpet av «julehandelen». Amerikanerne betalte en halv milliard dollar for levende juletrær og enda mer for julepynt. I desember steg salget for sportsutstyr, elektronikk og computere til nær det dobbelte av en gjennomsnittsmåned, mens smykker steg til nær det tredobbelte. Posttjenesten leverte hver dag tolv millioner pakker i denne sesongen. Brennevinsforretningene rapporterte også om enorm salgsøkning.

Kan en slik nytelsessyke, karakterisert med materialisme og alkoholkonsum, være den «sanne meningen med jula»? Det kristne standardsvaret – i alle fall i de siste tiårene – kunne bli et irritert, «Jesus er grunnen til julehandelen». Det blir fremholdt at de verdslige har greid å gjennomføre en fiendtlig overtagelse av helligdagene. Men i sin kjerne handler jula fortsatt om Jesus.

Bekrefter historien denne antagelsen?

For å besvare dette spørsmålet, må vi igjen undersøke romersk hedenskap. De tilbad en «guddom» som de kalte Saturn, som er best husket for å ha slukt barna sine ved fødselen av frykt for at en av dem ville vokse opp og overta plassen hans. Romerne feiret dette monsteret med Saturnalia, en ukelang festival, markert med et lystig kalas og materialisme som skjedde mellom 17-24 desember hvert år. I år 50 e.Kr skrev den stoiske tenkeren Seneca den yngre; «Det er nå desember, mens størstedelen av byen er i travelhet. Løse tømmer er gitt til offentlige utsvevelser; overalt kan man høre lyden av store forberedelser.» I det fjerde århundret skrev forfatteren Libanius om hva han hadde observert om Saturnalia; «Ønsket om å bruke penger griper alle….En strøm av gaver øses utover til alle sider.» Høres dette kjent ut?

Romerne tilbad også sola. Tidlig i det tredje århundret begynte de å feire en festival som ble kalt Dies Natalis Solis Invicti, «den uovervinnelige solas bursdag», observert den 25.desember. På denne datoen begynte dagene å bli lengre og lysere, og var beviset på at sola ikke hadde blitt «erobret» av natten. Da keiser Aurelian tok sola som sin skytsgud sent i det tredje århundret, promoterte han samtidig 25.desember som en fridag over hele keiserriket.

I kontrast til dette finnes det ingen bevis av noe slag på at kristne feiret Jesu fødsel med noen fridag – før i det fjerde århundret. Datoen for Jesu fødselsdag er ikke nedtegnet i noen skrifter. Det eneste hintet finner vi i Lukas evangeliet hvor vi får vite at hyrdene «levde ute på engene i nærheten, mens de holdt vakt over flokkene sine om natta» - et sterkt bevis på at Jesu fødsel fant sted i løpet av de varmere månedene, mellom sen vår og tidlig høst. En dato i desember passer rett og slett ikke. Hvordan har det seg så at «Jesu fødsel» ble markert på samme dag som hedningene hadde satt til side som fødselsdag for den såkalte solguden? Vi lar en velkjent Syrisk religiøs leder i det tolvte århundret, Jacob Bar-Salibi, forklare:

«Det var en tradisjon for hedningene å feire fødselsdagen til solguden på den 25.desember med å tenne lys som tegn på fest. I disse høytideligheter og kalaser deltok også de kristne. Følgelig, når kirkens øverste ledelse oppfattet at de kristne hadde sympati for denne festivalen, besluttet de at den sanne Jesu Kristi fødsel skulle feires høytidelig på denne dagen.» (Sitert fra Ramsay Macmullen, 1997, Christianity and Paganism in the Fourth to Eighth Centuries, p.155,Yale)

Jula er et eksempel på erstatningsstrategi som ble brukt til å «kristne» hedenske skikker og ønske dem velkommen inn i kristenheten. Solgudens bursdag ble omgjort til «Guds sønn’s bursdag», og festingen og materialismen for Saturnalia ble omgjort til julens festligheter og materialisme. Navnene ble forandret mens hjertet forble det samme.

Hva med de andre tradisjonene vi assosierer med fridagen 25.desember? Også de kom fra de europeiske hedenske tradisjonene som var lagt til julen fordi de kom fra feiringene som ble holdt på den samme tiden. «Julen» var en eldgammel vinterfestival som kom fra de skandinaviske hedningene som brente «julekubber» for å ære deres «tordengud». Kyssing under mistelteinen er en rest fra et eldgammelt fruktbarhetsrituale i Britannia som ble holdt hver vinter når planten bar frukt. «Juletreet» er sannsynligvis spor fra en eldgammel tysk praksis med å dekorere et tre i løpet av deres fruktbarhetsfeiring om vinteren.

Den eldre arktiske beboeren «Julenissen» er et produkt av Darwins evolusjonsteori. Noen hedenske religioner fra nord Europa tilbad vesener med lignende utseende som julenissen. Disse tradisjonene smeltet sammen med historien om Nicholas, en kristen i det fjerde århundret som ble kjent for å gi gaver til de fattige. Den siste ingrediensen i vår Santa er «Father Christmas», en engelsk skikkelse som symboliserte fyllekalas på fridager, men som fikk en ansiktsløftning i den Victorianske perioden. Legg til kunstarbeidet til den amerikanske tegneren Thomas Nast i det nittende århundret og utviklingen av en moderne myte er komplett.

Denne korte historien om jula reiser spørsmålet: Hvordan er det mulig å «beholde Jesus Kristus i jula» når Han aldri har vært der ifra starten av? Og hvordan er det mulig å «ta Saturn ut av festen Saturnalia» - sammen med alle de andre hedenske elementene – når de har vært der siden begynnelsen av?

Andre helligdager som blir tatt for gitt av de fleste i vesten, både av bekjennende kristne og verdslige humanister, har lignende historier.

Hvert år på den 31.oktober kommer horder av utkledde barn i Nord Amerika gjennom naboskapene og samler godteri. De mest populære forkledningene er skjeletter, lik, kjente mordere fra filmer, okkulte skikkelser og stiliserte utgaver av djevelen. «Spøkelseshistorier» sprer seg rundt omkring. Hvert år promoterer Hollywood de seneste installasjoner av sadistiske skrekkfilmer som tilbyr lemlestelser og mord som underholdning. Vandalisme er også vanlig. I noen storbyområder feirer man «djevelens natt» eller «helvetesnatten» med brannstiftelser. Mexicanerne markerer sin «De dødes dag» med å dekorere gravene til slektningene med å «ofre» leker, alkohol, mat og billige pyntegjenstander – tenkt som gaver til de døde. Gateselgere selger skjelett-formede pyntegjenstander og godterier formet som hodeskaller blir gitt som gaver. Et yndet måltid er kaniner, dekorert med hvit melisglasur som ser ut som et deformert skjelett.

De fleste borgerne i disse kulturene ser på disse feiringene med sterke følelser. De fleste bekjenner også at de er kristne. Hvordan er dette mulig? Er det ikke enorme motsigelser mellom verdien i Jesus og disse åpenbart hedenske «hellige dager»?

De hedenske kelterne slo seg ned i Britannia for to tusen år siden. Deres okkulte religion inkluderte en høstfestival hvor de feiret døden. De kortere dagene og det kaldere været signaliserte enden på livet for avlingene på marka og løvet på trærne. Kelterne trodde at barrierene som delte livet fra døden ble brutt ned for en natt. De var overbeviste om at de avdødes ånder ville lete etter sine levende slektninger og de prøvde derfor å roe ned disse «åndene» med anerkjente ritualer. Deres samtidige, romerne, sa at disse druiske ritualene inkluderte menneskeofringer.

Siden kelterne tviholdt på sine hedenske tradisjoner, bestemte de religiøse topplederne i det åttende århundret seg for å gi dem en erstatning; «Alle Helgeners Dag» kunne markeres hver 1.november. Den var fremdeles en dag for å ære de døde, men lederne prøvde å rette fokuset på de avdøde kristne heltene.

I det ellevte århundret ble det foreslått en ny tilpasning til hedenskapen; en «Alle Sjelers Dag (Norge: Allehelgensdag)» slik at folk kunne ære alle sine døde slektninger og ikke bare «helgenene». Denne to-dagers hellige festivalen, kjent som «Hallowmas» startet først med en «Alle Helgeners Kveld», populært kalt «Halloween», og den etterfølgende dagen ble kalt «Allehelgensdag».

Det synes som om hvitvaskingen av hedenskapen snart ble slitt vekk. I dag finnes det knapt noen i Nord-Amerika som tar det «kristne» aspektet av disse dagene alvorlig. Men de hedenske aspektene trives fortsatt hver 31.oktober.

Med opprettelsen av «Allehelgensdag» og «Hallowen» hadde den geistlige toppledelsen funnet en suksessfull strategi for å stoppe den keltiske religiøse tradisjonen. Men de hadde stoppet den uten å forandret hjertene eller tradisjonen. I stedet hadde de forandret navnet, lagt til noe kristent ytre stas og ønsket dette velkommen inn i den kristne religionen! Men er dette det samme som å kristne hedenskapen, eller er det i stedet å omgjøre kristendommen til hedenskap?

Hva med påsken? Sikkert ingen «spesiell dag» som er mer kristent enn den årlige feiringen av oppstandelsen? Riktig? Det er sant at fra midten av det andre århundret – to generasjoner etter apostlene – var det blitt vanlig at de troende markerte oppstandelsen hvert år. Men denne praksisen kan ikke spores tilbake til den tidligste menigheten. En kjent historiker i det femte århundret, som selv hadde overholdt denne hellige dagen, har gitt en innsiktsfull kommentar til dens opprinnelse:

«Ettersom menneskene elsker festivaler fordi det gir dem fri fra arbeidet; har hver enkelt, ved en utbredt tradisjon på hvert sitt sted i henhold til sin egen lyst, feiret minnet om den frelsende lidenskapen. Frelseren og hans evangeliene apostler har ved ingen lov pålagt oss å holde denne festen; verken eller apostlene truer oss med noen straff eller forbannelse for å neglisjere påbudet, slik som jødene må følge moseloven. Det er bare av hensyn til den historiske nøyaktigheten….at det er skrevet i evangeliene at vår Frelser måtte lide i de usyrede brøds dager. Målet til apostlene var ikke å utnevne festivaldager, men å undervise om et rettferdig og fromt liv. Det synes meg at mange andre tradisjoner er blitt etablert i små lokalsamfunn. Slik begynte påskefesten på hvert sted i henhold til folkets individuelle særegenheter siden ingen av apostlene hadde laget lover på dette området.»

Fikk du tak i dette? En tidlig katolsk historiker anerkjente at påska ble hverken undervist eller praktisert av apostlene, og at de uansett ikke hadde hatt til hensikt å etablere «festivaldager». I stedet var det slik at de menneskene som etablerte påska «i henhold til sin egen fornøyelse» egentlig elsket «festivaler» fordi de fikk fri fra jobben den dagen! Istedenfor for at påska skrev seg fra den tidligste menigheten var det heller en tradisjon som hadde blitt etablert ved lokale initiativer. Det nye testamentet gir altså ingen tegn til at oppstandelsesdagen, enda så viktig den var, skulle bli æret med en årlig feiring. Det var kun èn måte som Jesus gav sine disipler i oppdrag å minne Han på: Nattverdsmåltidet med brød og vin. Men de første kristne knyttet ikke dette minnet til en bestemt dato på kalenderen. Når alt kom til alt sa Jesus at vi skulle spise og drikke nattverdenen til minne om Ham så ofte som dere har et slikt måltid (1.Kor.11:25). For de tidlige kristne kunne dette måltidet skje, og det skjedde, på en hvilken som helst dag i uka og i året (Apg.2:42 og 46).

For livets vei er en frittflytende og kontinuerlig feiring av Jesu død og oppstandelse, slik som vi opplever det i nattverdenen, perfekt. Men for en religion, er noen fastsatte datoer på en kalender å foretrekke. Så ettersom generasjonene passerte og kristenheten begynte å se på seg selv som en religion, begynte «spesielle dager» å arbeide seg inn i kalenderen. Og så fort det var satt en dato begynte helligdagen å dukke opp sammen med gamle hedenske ritualer, som allerede var tradisjon på den samme dag eller tid på året.

Navnet «påske» (på engelsk og tysk) er åpenbart en avledning fra den tyske «gudinnen» kalt «Eostre». Eldgamle hedenske symboler av glemte fruktbarhetssymboler på våren ble også koblet til festivalen. Overalt tror barn lidenskapelig på myten om en kanin eller en hare som bringer egg. Egentlig er «påskeharen eller kaninen» mer viden kjent som påskesymbol enn korset eller den tomme graven.

Overalt hvor det er blitt feiret påske, har en mørk feiring, kjent som Karneval eller Mardi Gras, blitt dens følgesvenn. Mardi Gras, eller «feit-tirsdag», var en eksplosjon av drukkenskap, utsvevelser og kalaser – omhyggelig plassert dagen før den tradisjonelle perioden med fasting og selvfornektelse som går foran påsken. Ved å sette til side en spesiell dag for edruelig refleksjon over korset og oppstandelsen, satte de kristne uforvarende til side også en annen spesiell dag for fordervelse og moralsk forfall. Påska skapte «feit-tirsdag».

Dette er måten spesielle dager utvikler seg på.

Selvsagt ville ingen oversikt over kristendommens «spesielle dager» være komplett uten å nevne søndagen. Vi har sett at de kristne i det andre og det tredje århundret drev inn i tradisjonen med ukentlige gudstjenester, noe som fullstendig mangler sin like i Det nye testamentet. Vi har også sett at Konstantin i det fjerde århundret laget en lov for «den ærverdige soldagen» - Solis Invicti – som en romersk hviledag.

I det tjueførste århundret har kristne forsamlinger løsnet litt opp på kalenderen sin. Tre-fjerdedeler av alle protestantiske forsamlinger tilbyr flere typer «gudstjenester» å velge imellom for å tilpasses forskjellig smak i musikk eller «tilbedelses stil». Noen gudstjenester er blitt flyttet til utradisjonelle tider som f.eks lørdagskvelder.

Likevel, Konstantins «søndag» dominerer fortsatt de religiøse dagene i uka. Som resultat tenker kristne i vårt århundre at deltagelse i planlagte møter vil bære dem i gjennom dagene med «normalt» liv. Det har egentlig ikke skjedd noe paradigme skifte.

Ingen ønsker å bli kjent som en som latterliggjør søndagen. Det er heller ikke poenget. Det som er viktig er å erkjenne at kristenheten, slik vi definerer den i vår generasjon, ikke kan skilles fra sine spesielle dager. Disse dagene var ingen del av den tidlige menighetens liv. I stedet var disse spesielle dagene inntrengere fra et hedensk miljø som ble ønsket velkommen inn i kristenheten i et mislykket forsøk på å «kristne» dem.

I sin kjerne handler religion om spesielle dager. I motsetning til dette handler kristenhet om Jesus, i dag og hver dag. Det er forskjellen.

«SPESIELLE MENNESKER»; DET TJUEFØRSTE-ÅRHUNDRE STIL

Kristendom i det nye årtusen er ikke karakterisert bare av «spesielle steder» (bygningen eller dagligstua) og «spesielle tider» (kalenderens hellig-og tilbedelsesdager), men også av «spesielle mennesker». Det tjueførste århundrets versjon av «spesielle mennesker» i protestantiske kretser er kjent som «presten, pastoren og forstanderen».

Som vi har sett, brukte Det nye testamentets forfattere begrepene; «eldste», «tilsynsmenn» og «hyrder» om hverandre for å beskrive den samme personen (Apg.20:17-28). Men i King James versjonen og i andre tidlige engelske bibler kunne oversettere velge den svært gamle formen «pastor» istedenfor den bokstavelige oversettelsen; «hyrde». I dag har det engelske språket utviklet seg slik at meningen med «hyrde» og «pastor» ikke engang overlapper hverandre. Hvis du møter en som presenterer seg som hyrde ville du ikke spørre; «hvilken menighet»? Og hvis du møter en som presenterer seg som pastor ville du ikke spørre; «Noe så uvanlig! Hvor er gården din?» Når Den Hellige Ånd brukte ordet hyrde når Han snakket gjennom apostlene, så var det bare ment som en hyrde som ser etter, beskytter og gir mat til sauene på marken. Det var ikke en religiøs tittel, men et ordbilde, brukt for å male et mentalt bilde for en funksjon – som visse troende med en viss begavelse og modenhet kunne gjøre innenfor den lokale menigheten.

I det første århundret ble ikke «hyrdene» leid eller oppsagt. De var ganske enkelt «ordinære medlemmer» i en lokal forsamling, akkurat som alle andre. De ble anerkjent for å ha en «hyrdegave» på grunn av det inntrykk de allerede hadde gjort ved å betjene Guds folk. Kvalifikasjonene som er nevnt i skriftene hadde alle å gjøre med karakter, tro og frukt i deres liv (1.Tim.3; Tit.1).

Når den lokale menigheten var samlet var det ikke planlagt på forhånd at hyrdene skulle tale og holde seremonier (1.Kor.14:26-31). Noen kan ha undervist, men de var ikke de eneste lærerne (Kol.3:16, Heb.5:12). En hyrde kan ha mottatt noen form for materiell støtte (Gal.6:6, 1.Tim.5:17-18), men det var en deling, ikke et salær. Grådighet skulle aldri være motivet deres (1.Pet.5:2). Det overordnede var at de skulle fungere som brødre, ikke styre over andre, men leve blant dem som tjenere (Matt.20:25-28, 23:8-12, 1.Pet.5:2).

Språket har vært et kolossalt problem for menneskeheten siden det babelske tårn. Et lite ord på seks bokstaver som «pastor», leder til tusen forskjellige erfaringer lagret i tilhørerens hukommelse. Hvis du viste Efeserne 4:11 for eksempel til en troende i det første århundret, ville de se det greske ordet poimenas og øyeblikkelig tenke «hyrde» - og et brøkdel sekund senere assosiere ordet med noen nære relasjoner i den lokale menigheten. Men hvis du viser 1.Timoteus 3 til en troende i det tjueførste århundret, ville han eller hun tenke «pastor» og assosiere det med personen som preker, gir veiledning, vier og begraver i bygningen nede i gata. Samme bibelord, ja, men det er to meget viktige forskjeller mellom konseptene. I det første århundret var «hyrde» en relasjon. I det tjueførste århundret er «pastor» en «spesiell person» i den kristne «religionen».

Hva er arbeidsinstruksen til en moderne pastor? Hva gjør han eller hun egentlig?

Vi kan få et meget nøyaktig bilde fra vitenskapelige undersøkelser som har stilt akkurat disse spørsmålene. Gjennomsnittspastoren rapporterer at han arbeider førtiseks timer i uka og en arbeidsuke kan se slik ut:

• Forberedelser for ukentlige tjenester, inkludert gudstjenesten: 15 timer

• Veiledning for folk med problemer eller besøke de syke: 9 timer

• Delta i «arbeidsmøter» og gjøre administrativt arbeid: 7 timer

• Undervise eller trene folk for «tjeneste»: 6 timer

• Samfunnsengasjement eller pleie tjenestekontakter: 3 timer

• Diverse oppgaver: 6 timer

Hvis vi tar bort alt i pastorens gjennomsnittlige arbeidsuke som ikke har noe relevans til menigheten i Det nye testamentet – hva blir da tilbake? Den tidligste menigheten hadde ingen «tjenester» slik vi kjenner dem. Og absolutt ingen planlagte ukentlige seremonier. Stryk det første punktet fra lista. De hadde ingen arbeidsmøter. Folk var sikkert «utstyrt for tjenesteoppgaver», men de underviste ikke i klasser. Søndagsskolen var dessuten ikke blitt oppfunnet før det hadde gått nye atten hundreår. Og mens troende som var syke eller satt i fengsel helt klart ble tatt vare på, så var det betraktet som arbeidsoppgaver for alle medlemmene. «Menigheten» «leide» ikke en spesialist for å gjøre hele jobben for dem. Og dette er det viktige punktet. Det er ikke det at arbeidet til profesjonelle geistlige har forandret seg i løpet av årene. Det er bare det at hele konseptet med «profesjonelle geistlige», som det blir praktisert i vårt århundre, er helt fremmed i Det nye testamentet!

Vær så snill og ikke les denne konklusjonen som et «angrep på pastorene». Ingenting er fjernere fra sannheten. Vår gjennomsnittspastor har uten tvil gått inn i tjenesten med de beste intensjoner. Kanskje var han en energisk og seriøs ung person som hadde fått anledning til å snakke på «andakter» eller undervise i bibelen. Han var ikke polert, men han hadde helhjertet besluttet å tjene Gud og oppbygge andre. Folk hørte hans oppriktighet, følte varmen i troen hans og ble oppmuntret. Etter en tid foreslo noen, kanskje pastoren, at han kunne «gå inn i en tjeneste». Denne ideen hørtes vidunderlig ut for den unge som ønsket å gjøre en forskjell og han ønsket å tjene Gud. Hva kunne være bedre enn å være en «fulltidsarbeider»? Så han dro avgårde til en bibelskole eller et seminar, og tok kanskje et eksamensstudium etterpå. Kanskje giftet han seg med ei som han møtte på skolen som delte de samme idealer og drømmer. I de lange årene med studier og trening, arbeidet og ofret de. 60% av de evangeliske pastorene i USA har en mastergrad eller høyere. Så til slutt ble de kalt til deres første «pastorjobb» og startet jobben med store drømmer om å «gjøre store ting for Gud».

For vår gjennomsnittlige evangeliske pastor, skjedde dette øyeblikket for 20 år, ni måneder og tjueseks dager siden. Det betyr at han har utført omkring ett tusen «gjennomsnittlige pastorale arbeidsuker» med seremonier, arbeidsmøter, veiledningsmøter, sykehusbesøk, vielser, begravelser og «andre oppgaver».

Vi trenger desperat å spørre: Har dette vært bra for han? Har dette vært godt for familiene i benkeradene? Er det moderne kristendoms geistlige- og lek-systemet i det hele tatt sunt - for ikke å snakke om bibelsk?

La oss ta en titt på en ting ved det å ha profesjonelle geistlige som får lønn: Vår gjennomsnittlige pastor har mottatt lønn i over tyve år, men sjansen er stor for at han føler et vesentlig press i sin privatøkonomi. I evangeliske trosretninger fra kyst til kyst er en pastors lønn direkte proporsjonal med størrelsen på menigheten. Vi har eksakte data. For evangeliske forsamlinger i 2002 var en middels husholdningsinntekt 41.000 dollar, praktisk talt identisk med gjennomsnittet i hele USA. Hva med pastorene? Det viser seg at de fleste (63%) var engasjert av menigheter med mindre enn 100 medlemmer. I gjennomsnitt ble disse geistlige kun lønnet med 22.300 dollar – et tall som gjorde pastorens familie til den lavest betalte husholdningen i hele menigheten. Menigheter med mellom 101-350 medlemmer, som utgjorde 32% av utvalget, betalte i gjennomsnitt sine pastorer en lønn på 41.051 dollar, noe som plasserte dem nøyaktig i midten av middelklassen. En av tyve pastorer som var så heldig å være ansatt i en menighet med mellom 351-1000 medlemmer fikk en mye mer komfortabel lønn på 59.315 dollar. Og den ene pastoren av 200 som arbeidet for en stor menighet med mer enn 1000 medlemmer var på pastorenes lønnstopp med en lønn på 85.518 dollar – som, justert for inflasjon fra 2002, ville vært det samme som en sekssifferet inntekt i 2008.

Er dette bildet sunt for noen av de involverte? Eller inviterer det sjarlataner og velmenende mennesker med feilbarlig karakter til fristelser som ingen burde møte?

Her er et eksempel på en slik fristelse: Hvis pastoren i en menighet med 1000 medlemmer kan tjene et sekssifret beløp – hva kan da pastoren i en menighet med 10.000 tjene? Ettersom det tjuende århundret nærmet seg slutten dukket det opp en ny type geistlige, delvis som entreprenører og forkynnere, som med stor energi og innsikt begynte å anvende prinsipper om markedsføring som de hadde lært fra «kirkevekstbevegelsen». Disse «pastor-entreprenørene» dedikerte seg selv til å skape «brukervennlige» menighets opplevelser. De vraket religiøse fasiliteter som glassmalerier, benkerader og kirkespir, og etterlignet flotte handelssentre med velstelte uteanlegg og komfortable sitteplasser arrangert i stadionstil. Budskapet ble løftet opp med polerte opptredener av profesjonelle musikere som spilte soft-rock melodier ble normen. Noen mykte opp publikum med komikere og andre underholdere. Og de voksende «mega-kirkene» som utviklet seg la stadig nye frynsegoder til medlemskapene. Interessegrupper for hver eneste tenkelige hobby ble formet. Forsamlinger la til skoler, banker, hjemmehjelpstjenester, apoteker, kaffebarer, pantelånskontorer, rådgivningssentrer og lignende for å trekke flere medlemmer. Multimedia ekstravaganser med profesjonell lys-og lydsetting og kor med flere hundre medlemmer, ble vanlig.

Mange (men absolutt ikke alle) av disse «pastor-entreprenørene» blir nå like godt lønnet som toppledere i konserner med 10.000 ansatte. Legg til inntekt fra boksalg og taleengasjementer. Et mindre antall mega-kirke-pastorer har blitt mega-rike. I 2003 beskrev en artikkel i St.Louis Post-Dispatch livstilen til flere rike geistlige. En av dem kjørte en svart Rolls Royce og reiste i et 5 millioner dollar jetfly, en annen bodde i et 3,5 millioner dollar hjem, en eide to herskapshus, en eide en 50-fot yacht, og en mann-og kone-«tjeneste team» eide et jet fly, en Cadillac Escalade og en Mercedes-Benz sedan. I 2006 rapporterte New York Times om en 13 millioner dollar bokavtale for enda en «pastor-entreprenør».

Vår gjennomsnittspastor som har slitt seg gjennom en 46 timers arbeidsuke i de siste 20,8 årene – har ikke hatt moralske dilemmaer som å kjøpe den yachten på 50 fot. Du skjønner, det ukentlige gjennomsnittlige besøket i hans menighet er bare på 61. Halvparten av disse medlemmene sier de betaler tiende. Men det utgjør ikke mye etter at menighetens pantelån- og utstyrsregninger er betalt. Denne gjennomsnittlige pastoren og hans gjennomsnittlige menighet er på lista over de som er i faresonen. «Menighetsmedlemskap» i Amerika er ikke på vei oppover. Faktisk er den ifølge økonomer et «nullsum-spill». For hver vinner som bygger en megakirke med tusener av medlemmer, er det flere dusin «gjennomsnittspastorer» som taper medlemmer og finner seg selv dyttet nærmere kanten av stupet. Hva slags fristelser møter disse?

Én fristelse er selvsagt engstelse. Hvor mange pastorer ville forlate «tjenesten» sin hvis deres teologiske eksamener og erfaring gav dem håp om en sikker og anstendig lønn i en «sekulær» jobb?

En mindre åpenbar fristelse er kanskje forsiktighet og kompromiss. Bare noen relativt få pastorer (29,5%) sier at de liker å utfordre de «leke-lederne» i menigheten med nye ideer og programmer. De fleste (70,5%) innrømmer at de «generelt ønsker å la ting gå på det jevne og la endringer skje forsiktig og gradvis». Og når det kommer til det å ta avgjørelser om hva menighetens fokus bør være, er det ikke mange (26,9%) som hevder at de diskuterer den «teologiske forståelsen» om hva Gud mener om temaet. Den store majoriteten (73,1%) innrømmer at de «primært vurderer om hvor godt de møter medlemmenes eller potensielle medlemmers behov». Med sin egen og medlemmenes betalingsevne sjanglende på kanten av stupet, blir den mest vanlige prioriteringen å sørge for at medlemmene forblir lykkelige og en prøver å rekruttere noen få nye.

Er dette et system som er tilbøyelig til å skape mennesker med modige profetiske stemmer som vil risikere alt for å bringe menigheten inn i en radikal ny (radikal gammel) retning?

Det å skille de troende mellom «geistlige» og «leke» har også en annen utilsiktet og katastrofal effekt; tapet av ekte og gode relasjoner. Dette er grunnen til at de fleste pastorene er helt ensomme.

Det første århundrets hyrdefunksjon som «en bror blant brødre» hadde ingen andre valg enn å lede ut fra personlige relasjoner ved å være dypt involvert i andres liv og ved å demonstrere i praksis kunnskapene som han underviste i. En pastor i det tjueførste århundret må prøve å fungere i en posisjon over den «leke». Han har en tittel, et kontor og en utpekt rolle som eksperten i religiøse saker, og prøver å utføre pliktene primært gjennom møter – gudstjenester, arbeidsmøter, bibelklasser, veiledningsmøter – heller enn å omgås sosialt med mennesker i det daglige livet.

En ny undersøkelseåpenbarte en verden av innsikt med tre enkle konklusjoner: Praktisk talt hver eneste pastor – hele 98% av dem som er nevnt i oversikten – betraktet seg selv som en begavet lærer. Ikke mindre enn 80% så på seg selv som effektive «produsenter av disipler». En annen stor majoritet av pastorer – flere enn seks av ti – innrømte at de «har få, om noen, nære venner». Klart de fleste av pastorene trodde at undervisning for å gjøre disipler handlet i det vesentlige om å overføre informasjon. Men deres egen rolle isolerer dem fra andre og hindrer effektiv overføring av Livet. Dette skillet mellom «pastor» og «medlem» har alvorlige åndelige konsekvenser.

I en undersøkelse som ble utført i 2006, ble et representativt nasjonalt (USA) utvalg av protestantiske pastorer bedt om å evaluere den åndelige helsetilstanden i sine menigheter. Gjennomsnittspastoren hevdet at 70% av deres medlemmer hadde tro som øverste prioritet i deres liv. Hver sjette pastor gikk så langt som å si at 90% av deres medlemmer hadde gjort sin relasjon til Gud til deres høyeste prioritet. Men når medlemmene, «menneskene i benkeradene», ble stilt det samme spørsmålet, var det ikke så mye som en fjerdedel som hevdet det samme om seg selv! Den overveldende majoriteten av medlemmene i de protestantiske menighetene var ærlige nok til å rangere troen deres under karriere, familie og jakten på personlig lykke på prioriteringslisten.

Tenk over det – etter hundrevis, hvis ikke tusenvis, av gudstjenester, seminarer, «vekkelser», arbeidsgrupper og søndagskoleklasser, var det relativt få av disse som etter gjentatte ganger hadde hørt viktigheten av å gjøre Gud til sin øverste prioritet, som så mye som hevdet å leve slik de var blitt undervist! Men pastorene og bibellærerne holder det gående, gudstjeneste etter gudstjeneste, klasse etter klasse, uten å være klar over at flommen av ord ikke hadde gjort noe varig inntrykk. Gud har sagt:

«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Det skal ikke være en pakt som den jeg gjorde med deres fedre på den dagen da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av landet Egypt. For de ble ikke i min pakt, og jeg brydde meg ikke om dem, sier Herren. For dette er den pakten jeg vil opprette med Israels hus etter disse dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Og ingen skal lære sin landsmann, og heller ikke noen sin bror, og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største blant dem. For jeg vil være nådig overfor den urett de har gjort, og ikke lenger minnes deres synder.» (Heb.8:10-12)

Hvis noen underviser sine naboer og brødre igjen og igjen om å kjenne Herren, og de som blir undervist fremdeles ikke kjenner Han, eller så mye som omfavner målet om å kjenne Ham som deres høyeste prioritet, ville det være meget viktig informasjon å kjenne til?

Denne situasjonen er ikke mindre enn en forbrytelse mot Den Nye Pakt! Enda er det disse som tilsynelatende trenger mest å kjenne sannheten om den åndelige situasjonen i «flokken» sin, som ofte kjenner minst til den.

Hvorfor er det et slikt skille? Da pastorene i undersøkelsen ble bedt om å liste opp standarden de brukte i evalueringen av medlemmenes åndelige helse, sa de fleste at de så etter hvor mange prosent av medlemmene som deltok frivillig i menighetens «program» eller «tjeneste». Nær halvparten førte også opp «omvendelseserfaringer» og regulær «oppmøtefrekvens» som viktige kriteria. Ingen andre kriterier ble brukt av noen vesentlig andel av pastorene.

Organisasjonen som hadde utført undersøkelsen tilbød følgende innsikt:

«Fellesnevneren i pastorenes svar på en undersøkelse med åpne spørsmål om hvordan menighetens helsetilstand ble vurdert, var at de mest vanlige kriteriene ikke går lengre enn til folks overflatiske deltagelse eller tros-relatert aktivitet i menigheten. Kanskje er det slik at den viktigste informasjonen er relatert til kriteriene som ikke ble så mye brukt av pastorene til å vurdere folks åndelige helse.

Mindre enn en av ti pastorer nevnte indikatorer som modenheten i en persons tro, intensitet og overgivelse til å elske og tjene Gud og mennesker, karakteren av hver enkelt medlems tjeneste, bredden av menighetens involvering i fellesskapets tjeneste, de troendes grad av ansvarlighet for sin åndelige utvikling og livsstil, måten de troende bruker sine ressurser til å oppnå fremgang i Guds rike, hvor ofte de tilber Gud i løpet av uka, eller føler at de har erfart Guds nærvær, eller hvordan tro er integrert i familien hos dem som er forbundet med menigheten……..Det amerikanske samfunnet har aldri tidligere hatt større behov for den kristne menigheten for å vise vei til en bedre fremtid. Gitt den omfangsrike strømmen av utfordringer, og den voldsomme åndelige hungeren som beskriver vår kultur i dag, skulle dette være en glanstid for bibelsk tjeneste. Slik tilstanden er nå, har vi blitt fornøyd med å blidgjøre syndere og fylle auditorier som et tegn på åndelig helse.»

Og så ser vi den sørgelige ironien i det geistlige kontra lek-systemet i det nye årtusenet. Folk som mest ønsker å gjøre en forskjell i menigheten er isolert fra dem de ønsker å hjelpe. De blir spurt om å gjennomføre målet med overføring av informasjon i et møte-basert system, og de blir straffet hvis de våger å ta risiko. Men sannheten er alltid risikabel.

MILLIONER AV TRAGEDIER

To årtusener har passert siden disiplene tilbragte tre år med et intimt «her og nå»-liv sammen med Jesus, og siden har en hel generasjon troende, «fra den minste til den største», oppdaget den samme intimiteten i menigheten. Fra denne begynnelsen har den utviklet seg til en radikal annerledes religion. Lik andre verdensreligioner, ble «kristenheten» bygd omkring religiøse ritualer uført på «hellige steder», på «hellige tider» og under ledelse av «hellige menn». Kulturelle variasjoner eksisterte sikkert, men det avviker sjeldent langt fra den tradisjonelle rettesnoren.

Det er kritisk avgjørende at vi stiller oss selv dette spørsmålet: Hvordan fungerer det tjueførste århundrets kristenhet? Hva er frukten i medlemmenes liv? Skulle vi simpelthen bare akseptere det faktum at kristenheten bare «er slik som den er» og alle blir enige om å arbeide innenfor systemet som «menighetsmedlemmer» heller enn som reformatorer? Har tapet blitt så stort og frukten så mager at vi skulle blitt alarmert? Eller er slikt prat bare «negativitet»?

Kanskje er avisen et sted å starte? Vi kunne egentlig bare ta et hvilken som helst år, men la oss velge å se på en tolv måneders periode mellom 2005-2006. Da finner vi tre historier om velrespekterte menighetsmedlemmer som sjokkerte USA idet de laget førsteside-oppslag fra kyst til kyst.

Først; en seriemorder som hadde terrorisert en by og hånet politiet gjennom hele tre tiår, var endelig blitt arrestert. Den fordervede morderen innrømte sin skyld i retten for deretter å rolig beskrive hvert eneste drap i grusomme detaljer. De sjokkerende perversjonene til denne tortur-morderen er for motbydelige til å bli beskrevet her. Men perversjonen hadde blitt foret av en skjult avhengighet til voldelig pornografi. I denne morderens forskrudde liv hadde fantasien i perioder sluppet inn i den virkelige verden.

Identiteten til drapsmannen? Det som skapte de store overskriftene, var dette: På den tiden han ble arrestert tjente han som president i sin menighet. Han ble fanget fordi han hadde sendt en computer diskett til en lokal avis hvor han skrøt av sine forbrytelser og spottet politiet fordi de ikke greide å stoppe han. Disketten ble sporet til en computer på menighetens kontor.

Medlemmene i menigheten ble svært sjokkerte over arrestasjonen. «Jeg ble stum, jeg ble forvirret, jeg ble sjokkert», sa pastoren hans. «Det er ikke mulig. Ikke den mannen jeg kjenner.» Et medlem mintes hvordan drapsmannen hadde bidradd med spagettisaus og salat til et måltid i menigheten bare få dager tidligere. Et annet medlem kalte ham «en meget snill mann» og fortalte om hans omsorg etter hennes nyreoperasjon. Da en fem år gammel gutt så et bilde av mannen på TV, snudde han seg mot faren sin, som hadde tjent som plassanviser sammen med morderen, og sa, «Han lurte oss, ikke sant?» Faren fortalte til en journalist, «Jeg er ikke sikker på hva jeg skal si til han. Jeg er heller ikke sikker på hva jeg skal si til meg selv.» En ansatt i menighetens hierarki prekte på gudstjenesten den neste søndagen og sa, «Vi føler forferdelse, sinne, sjokk og vantro. Fundamentet i vår tro er skaket.»

Etter arrestasjonen skrev drapsmannen, noe som pastoren kalte «et meget generelt og avslappet brev» til menigheten, hvor han takket for støtte og spurte om de ville be for han. De festet brevet på en tavle i foajeen og inkluderte det i deres morgenannonseringer. Seriemorderen soner nå tre påfølgende livstidsdommer i et føderalt fengsel.

Bare tre måneder etter at rettsaken var ferdig grep en annen tragisk historie nasjonens overskrifter. En atten år gammel gutt hadde blitt arrestert, anklaget for å ha drept foreldrene til en fjorten år gammel venninne og hadde flyktet med henne over hele landet. Begge barna kom fra «kristen skole i hjemmet-familier». Faktisk hadde de to flyktende tenåringene møttes våren før i en «skole i hjemmet-aktivitet». Den fjorten år gamle jenta hadde en web side som handlet om å oppsøke bønnegrupper og om hennes interesse for fotball og som barnevakt. På den tiden hennes foreldre ble myrdet bar hun en T-skjorte som annonserte for et «kristent rockeband». Den atten år gamle gutten hadde også en web side hvor han siterte lyrikk fra et «kristent band» og diskuterte sin interesse for computere, volleyball og hjortejakt.

Naturligvis ble disse historiene fylt med sitater fra vantro venner. Om jenta, sa en jevnaldrende, «Slik jeg kjenner henne, var hun meget smart og en spennende venninne full av overraskelser. Hun var svært kristen. Jeg kunne aldri ha forestilt meg at hun kunne gjøre noe slikt - hun kalte sine avdøde foreldre for «de hyggeligste mennesker jeg noen gang har møtt.»» Familiens pastor beskrev dem som gode mennesker som arbeidet med «vanlige» tenåringssaker. En nabo la til, «Hun virket å være ei helt vanlig amerikansk jente, rett og slett den søte jenta i gata.»

Men rettsdokumentene malte et dramatisk annerledes bilde. Tenåringene hadde vært kjærester i et halvt år og hadde hatt «et pågående, hemmelig og intimt vennskap.» De hadde «ofte kommunisert via sms og tekstmeldinger på internett», og kommunikasjonen deres inneholdt «flørtende meldinger» så vel som «upassende bilder av hverandre via forskjellige elektroniske media» som computere og mobiltelefoner. Etter arrestasjonen innrømte den unge mannen mordene overfor politiet, og det etterfølgende året sa han ja til en avtale for å unngå en rettsak med mulig dødsstraff som utgang. Han ble dømt til to ganger livsvarig fengsel.

Noen få måneder passerte og så dukket det opp en ny tragedie på forsidene. En populær ung forkynner møtte ikke opp i menigheten til midtukegudstjenesten. Noen få bekymrede medlemmer dro hjem til han og oppdaget liket av han. Han hadde et skuddsår i ryggen. Den neste dag fant politiet forkynnerens kone og tre barn i nabostaten akkurat idet de var i ferd med å kjøre inn til en restaurant med familiebilen. Politiet sa at kona hadde innrømt å ha drept ektemannen. Hun hadde skutt ham og rømt med barna mens han lå døende igjen hjemme. Etter arrestasjonen bad kona en venn i menigheten om å overlevere til medlemmene en unnskyldning for det hun hadde gjort.

Menigheten ble selvsagt sjokkert. De dekket en info tavle i hallen med bilder av den smilende familien. «Ord kan ikke beskrive hva vi føler,» sa et medlem idet morderen ble kalt «den perfekte mor og kone», og la til, «Både hun og barna var rett og slett flotte, og han var en av de beste forkynnerne vi noen gang har hatt – ja, han var superkarismatisk». Og et annet medlem var enig. «Han brød seg virkelig om menneskers sjeler og inspirerte folk til å tenke over sine vaner», sa hun til en avis. «Han var en slik stor forkynner, meget oppløftende og oppmuntrende. Du følte deg oppløftet etter gudstjenestene hans…..De var et slikt flott par – lykkelige», sa hun. Men rettsaken tegnet et motsatt bilde av deres privatliv. Kona hadde blitt fanget i en nigeriansk sjekksvindel som hun forsøkte å skjule for ektefellen. Ektemannen ble portrettert som kritisk og underkuende, og brakte folk i vanry. Kona fikk en dom for overlagt drap, men dømt til bare to måneder i fengsel i tillegg til tiden hun allerede hadde sittet i varetekt. Medlemmene i menigheten mintes den siste gudstjenesten hvor han hadde prekt – bare tre dager før hans død. Temaet var «Den kristne familien.»

Alle vil være enige i at disse historiene er hjerteskjærende. Men er de relevante til vår diskusjon? Er de bevis for at noe er fundamentalt galt med den vanligste rettesnoren i dagens menighet? Eller er de bare noen avvik i ellers friske omgivelser? Var det i det hele tatt riktig å nevne dem her? Når alt kommer til alt så har kristne lenge fastholdt at de får urettferdig behandling i de nasjonale nyhetsmediene.

Men hva om disse historiene èr relevante? Hva om de er små, men likevel svært synlige biter i et digert skjult isfjell av synd, vantro og moralsk forfall – som Jesus ville kalt «surdeigen»? Vi bringer ikke opp disse tragediene for å være negative eller for å dømme de som var involvert. Vi bringer dem opp fordi vi tror med hele vårt hjerte at lignende katastrofer kan bli forhindret. Løsningene er tilgjengelige, men vi ser ikke etter dem med mindre vi først er villige til å ta et ærlig og fryktløst blikk på vår nåværende situasjon. Ta i betraktning den «leke lederen» som hadde en avhengighet til voldelig perversjon som ledet han til å utføre unevnelige forbrytelser. Det er sikkert at han var et avvik, bare en av hundre millioner. Var han ikke det? Beklager, svaret er nei. Selv om forbrytelsene han utførte var så uvanlige at de sjokkerte oss, er likevel den syndige avhengigheten som ledet til forbrytelsene, svært, svært vanlig.

I en nasjonal undersøkelseble et representativt utvalg av amerikanere spurt om de frivillig hadde sett på pornografiske bilder i løpet av de siste syv dagene. Blant dem som «ikke hadde vokst opp i en menighet», innrømte en av hver femte at de hadde gjort det. Og blant dem «som hadde vokst opp i en menighet»? Andelen var like stor – en av fem.

Statistikk kan gjøre oss kalde; de kan se ut som bare noen tall på et papir. Så, vær så snill, tillat implikasjonene i denne figuren å synke inn. Neste gang du deltar i en religiøs gudstjeneste, se deg omkring. Hvis din menighet er typisk, så har ett av fem ansikter du ser, sett på pornografi minst en gang siden siste ukes gudstjeneste. Blant kvinnene er antallet antagelig mindre. Blant mennene, kan det like gjerne være vesentlig flere. Multipliser det du ser med 200.000 andre menigheter rundt omkring i landet (USA) og spør deg selv: Hva er kostnadene når vi snakker om åndelig kraft og vitnesbyrd i vår verden? Hva er kostnadene i form av smerte påført vår Fars hjerte?

Tragisk nok er nasjonens geistlige ikke unntatt denne åndelige pesten. En evangelist med et internasjonalt ry har vurdert at andelen av pastorer som oppsøker hans seminarer og som er avhengig av pornografi, også er blant disse én av fem.

Og hva med disse umoralske tenåringene, hvis synd kostet en mor og en fars deres liv? Igjen, forbrytelsen i seg selv er heldigvis svært sjelden. Men vi trenger å se forbi forbrytelsen og oppdage roten til den. Jentas foreldre døde ikke bare av et pistolskudd mot hodet. De døde av en dødelig cocktail av gift som i det minste inneholdt: Tenåringsbarn som fikk lov til å renne omkring i grupper eller par alene uten at noen hadde tilsyn og ansvar for dem, uovervåket bruk og misbruk av internett og elektronisk kommunikasjon, tillatelse til romantiske forhold blant barn – et tiår før de er modne for ekteskap. Hvor en skaper et miljø hvor barn trener andre barn til å etterfølge dem. Frakobling og uavhengighet fra alle og enhver uten noe sikkerhetsnett hvor daglige relasjoner presser seg inn og stiller spørsmål, advarer, oppmuntrer og formaner om eksterne "livsstils valg" som musikk og utdannelse, og interne valg om ekte lydighet og disippelskap hvor Guds ord bringes inn for å virke praktisk i livene dere.

Det tøffe spørsmålet vi må være villig til å stille oss selv er dette: Hvor mange tenåringer oppfostret i menighetene kan bli karakterisert med de samme kjennetegn?

Vi trenger å innrømme at flertallet av tenåringene i de fleste menigheter er i dyp åndelig trøbbel. Her kan statistikkene være villedende. Tenåringer er mye mer tilbøyelig til å delta i «menighetsbaserte» aktiviteter enn deres foreldre. I hele nasjonen (USA) er det seks av ti som oppsøker slike tjenester hver uke, og en av tre er engasjert i ungdomsgrupper. Men hvis du spør disse tenåringene om de planlegger å delta i en lokal menighet når de har flyttet for seg selv, så er det bare en av tre som har slike intensjoner. De fleste tenåringer som går i menigheter sier at de bare venter på at de skal dra hjemmefra for deretter å forlate menigheten.Og hvis vi sjekker oppmøtestatistikken blant studenter ved universiteter og unge voksne, vil den vise at de fleste av disse vil følge opp sine planer. Da Southern Baptist Council on Family life, rapporterte fra oppmøtejournaler fra 2002, kunne de fortelle at 88 prosent av barna som var oppdradd i evangeliske hjem forlot menighetene da de var omkring 18 år gamle. I løpet av minst to generasjoner har vi hørt klisjeen om at barn som var oppdradd i menigheten faller ifra når de oppsøker et verdslig universitet, men barna forteller oss at vi har misforstått. Uten tvil er det mange utfordringer for troen på universiteter som det er på arbeidsplasser, men alderen 18 år er vanligvis bare tidspunktet da de realiserer sin plan om å slutte å oppsøke menigheten. Tragisk nok så har de allerede for flere år siden åpnet opp for fristelser som ødelegger troen og fremtiden til fordel for verdslighet og vantro.

Tilslutt, hva med kona som avsluttet ektemannens liv med et skytevåpen? Selvsagt er et mord innenfor et ekteskap et tragisk avvik og ikke en norm innen religiøse menigheter. Vi er enig i at få ekteskap ender med mord, hverken blant geistlige, leke eller ikke troende. Men millioner av ekteskap ender faktisk i en rettsal. I hele nasjonen ender en femtedel av alle førstegangs ekteskapene i skilsmisse i løpet av de første fem årene, og en tredjedel ender i skilsmisse i løpet av de første ti årene. Ikke mindre enn 43% ender i skilsmisse i løpet av de første femten årene. Alle som har erfart en skilsmisse i sin nære familie eller til en nær venn kan vitne om smerter som kan være uutholdelige i øyeblikket - og som kan bli kroniske i mange år. Til og med når skilsmisse synes å være uunngåelig betyr det likevel hjertesorg for alle berørte.

Her er enda en tragedie: Skilsmisseraten for dem som ser på seg selv som gjenfødte kristne er identisk med dem som vet at ikke er gjenfødte kristne.

Vær så snill og grip betydningen av dette. Tenk deg en hvilken som helst stor forsamling av mennesker – for eksempel på en fotballkamp. Plasser på en side av stadion «alle dem som har gjort en personlig overgivelse til Jesus Kristus som er viktig i deres liv ennå i dag», og som sier at de kommer til å komme til himmelen når de dør fordi de har bekjent sine synder og mottatt Jesus som frelser. På den andre siden plasserer du alle de «nominelle kristne», de som er usikre på sin tro og som er en del av kjetterske grupper ute i ytterkanten, alle buddhistene og muslimene, alle agnostikerne og ateistene. Spør så alle som har gjennomført skilsmisse om å løfte hendene sine. Prosenten av de som har løftet hendene vil være eksakt like høy på begge sider av stadion. Igjen, vi prøver ikke være kritiske eller fordømmende av noen enkeltmenneske her. Vi forsøker bare å si at ekteskapet er i like mye trøbbel både innenfor menigheten som utenfor til tross for alle seremonier, ekteskapsseminarer, pro-familie-seminerer utenom kirkelige organisasjoner, bøker, videoer og undervisning i klasser.

I de fleste forsamlinger i alle kristne trosretninger og blant dem som ikke bekjenner seg til noen trosretning - er en stor prosent av ekteskap og hjem fra «kyst til kyst» i dyp, dyp trøbbel.

DET TRENGER IKKE Å VÆRE SLIK!

Vi sier det enda en gang; vi forsøker å ikke kritisere eller dømme. Vi er overbeviste om at svært mange, kanskje de fleste bekjennende kristne som er involvert i sjelelammende og fremtidsrobbende synder, ønsker å bli fri fra dem. Vi ønsker vi kunne gripe disse menneskene fast i skuldrene deres, se dem inn i øynene og fortelle dem at det behøver ikke å være slik. De kan forandre seg. Menigheten kan forandre seg.

Vi lever i en tid hvor vår fiende djevelen har gjort katastrofale inngrep i våre fellesskap, våre menigheter, våre hjem og i våre egne liv. Vi gjentar: Det behøver ikke være på denne måten! Ekteskap behøver ikke ende i hjertesorg, barn behøver ikke bli slått gjentatte ganger av synd og bli tapt til verden i millioner, navnet Jesus behøver ikke bli dradd ned i søla av skandaler og skam. Helvetes porter vil ikke stå seg imot den menigheten Jesus ønsker å bygge - hvis vi lar Han bygge den på Sin måte. Kristi brud er virkelig i stand til å forberede seg for Hans retur.

Budskapet i denne boka – og budskapet fra kristenheten i det hele – er ikke negativt. Det er ikke et nei. Det et ja. «Alle Guds løfter har sitt ja i Jesus Kristus» (2.Kor.1:20). Men vi vil aldri erfare fremtidens rikdom og velsignelse før vi ser ærlig på nåtiden. Vi må evaluere frukten av det vi holder på med. Og vi må være villig til å legge våre forutfattede meninger og skeivheter på bordet slik at de kan evalueres i lyset av Guds sannhet.

Albert Einstein sa engang at definisjonen på galskap «er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat.» Vi tør ikke være skyldig i slik galskap! Vi må forandre på måten vi gjør ting på; hvem vi er må vi forandre på. Alle illusjoner om «fred, fred når det ikke er noe fred» må først bli kuttet ut. Vi må avvise selvtilfredshet.

La oss gå tilbake til undersøkelsen om pastorene og intervjuerens egne konklusjoner:

«Mens pastorene beskrev sine forestillinger om betydelige trosendringer i livet til medlemmene; fokuserte den største majoriteten (flere enn fire av fem) på frelse, men ignorerte ting som relaterte til livsstil og åndelig modenhet. Det faktum at livsstilen hos de fleste voksne som hadde vokst opp i menigheter knapt kan skilles fra dem utenfor, er ikke noe som de fleste menigheter bekymrer seg for. Enten folk har akseptert Jesus eller ikke som deres frelser, er den eneste eller primære indikatoren på «livs-omvendelse» uten hensyn til om deres liv etter en slik beslutning produserer åndelig frukt (I følge pastorene).

Det er problematisk å se at pastorene føler de gjør en stor jobb når undersøkelsen åpenbarer at kun få medlemmene har et bibelsk verdenssyn. Halvparten av menneskene som de forkynner for er ikke åndelige trygge eller utviklet. Barn flytter fra menigheten i hopetall. De fleste av dem som oppsøker gudstjenester innrømmer at de ikke har fellesskap med Gud. Skilsmisseraten hos kristne er den samme som hos ikke kristne. Bare 2% av pastorene kan identifisere Guds visjon for deres tjeneste for menigheten de prøver å lede, og gjennomsnitts-medlemmene i menigheten bruker mer tid på å se på TV i løpet av dagen enn han bruker på åndelige ting i løpet av en hel uke.

Pastorer kan ikke alene holdes ansvarlig for det åndelige forfallet i Amerika. Men det èr bekymringsfullt når det er en sterk sammenheng mellom menighetenes størrelse og selvtilfredshet fordi det antyder at besøkstall og budsjettall er blitt kriterier for suksess.

Det er også problematisk når våre åndelige ledere ikke kan uttrykke tydelig hvor vi er på vei åndelig, og hvordan menigheten vil oppfylle sin rolle som det styrkende middel i samfunnet vårt. Kanskje er det slik at komforten som er bragt til veie med bygninger og andre materielle eiendeler har forført oss inn i en tenkning om at vi er kommet lengre av gårde på veien enn vi virkelig er.»

Vi har kanskje ikke alle svarene. Men vi kan i det minste starte med å innrømme at vi trenger dem.

Jesus sa at i Hans Kongerike produseres god undervisning og god frukt. Hvis vår undervisning i det store og hele ikke har gitt god frukt så trenger vi å gjøre noen store forandringer. «Nye» eller «eksotiske» læresetninger er ikke nødvendige. Svarene vil ikke komme som noen utenom-bibelske åpenbaringer. Hovedbudskapet i kristenheten har alltid vært - og må alltid være; «Kristus, og Ham korsfestet.» Vi er forpliktet til «å kjempe for troen som en gang ble gitt til de hellige.»

Vi anbefaler ikke nye doktriner - vi anbefaler en fornyet overgivelse til å følge eksemplene til Jesus og Hans apostler slik det er beskrevet i Det nye testamentet. Vær så snill å les dette kostbare dokumentet med friske øyne. Still deg selv disse spørsmålene: Hva var startpunktet i apostlenes undervisning til dem som ble konfrontert med Jesu krav? Hvor var hovedtrykket i deres undervisning da de instruerte de troende i hvordan de kunne vokse i tro? Og hva var konteksten eller sammenhengen som undervisningen deres foregikk i?

Vi utfordrer deg til å utforske de apostoliske skriftene på egen hånd. Måtte disse ordene stimulere og gi retning videre på din vei!